Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Offentlighet og toleranse

FUNDAMENTALISME: Ytringsfriheten er ikke så fundamental som mange vil ha det til. Den må avveies mot andre basale friheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VAR DET RIKTIG å publisere karikaturtegningene av Muhammed? Tilhengerne av publisering påberoper seg ytringsfriheten som en fundamental rett i moderne stater. Hvis en ser bort fra en opphetet politisk kontekst og konsekvensene av publisering, har selvsagt publiseringstilhengerne sterke kort på hånden.

I MODERNE STATER er borgerne tilkjent en radikal form for frihet. Alt som ikke uttrykkelig er forbudt, er tillatt. En politikk som baserer seg på eksklusjon av noen fra det offentlige ordskiftet, er ganske enkelt ikke legitim. Alle har rett til å bli hørt, også de som ikke bøyer seg for fornuftige argumenter.Det er i offentligheten, lokalisert i det sivile samfunn, at alle i prinsippet kan delta på lik linje i en debatt uten grenser. Den frie meningsdannelse, godt sponset av nye media, dramatiserer og er stundom ganske vill og utemmet. Likevel evner den ofte å sette nye ting på dagsorden og gjøre klart hva som er uakseptabelt. Offentlighet er en test på rettferdighet - det som ikke kan utsies offentlig kan ikke ha noen gyldighet.

I DEN NYE DEBATTEN som er oppstått i kjølvannet av karikaturtegningene og Jostein Gaarders kronikk om «Guds utvalgte» folk, har det oppstått en meta-debatt om hvilke regler som skal gjelde i offentlig debatt. Her klages det på demonisering av motstandere, om utkastelse fra det offentlig rom og sjikanering av debattdeltakere. Mange anser at den utemmede debatten som vi er vitne til i dag er stigmatiserende og ekskluderer mange meninger. Ingen kan imidlertid ha krav på ikke å bli latterliggjort, drevet gjøn med eller fornærmet. En slik rett finnes ganske enkelt ikke. Likevel er det noe som er problematisk i dagens ytringsfrihetsdebatt. Den reflekterer en dogmatisk og selvgod forståelse av grunnleggende rettigheter.

DET ER SOM HOVEDREGEL galt å sensurere ytringer, men det er viktig også å se at ytringsfrihet går hånd i hånd med dømmekraft og respekten for individets verdighet. Hva er viktig og allment interessant i det en har å si, går noe tapt ved å holde tilbake ytringer i det frie rom, og hva er konsekvensene av publisering? Her er det på sin plass å bringe inn toleranseprinsippet som ber borgerne om å opptre tolerant overfor dem man ikke er enige med.Historisk sett gjelder toleranseprinsippet appellen om å akseptere religiøse fellesskap som er undertrykt. Det kommer først til anvendelse når en avviser overbevisninger som en ikke liker. Vi trenger selvfølgelig ikke å være tolerante når meninger og handlinger ikke har konsekvenser eller når man er likegyldige overfor dem. Det er først når noen har en mening som en ikke er enig i, når konflikter vedvarer med god grunn at toleranseprinsippet blir relevant.

TOLERANSEPRINSIPPET innebærer ikke at alle avvikende meninger skal aksepteres. Det innebærer ikke unnfallenhet eller fravær av bedømmelse. Tvert i mot viser det til en kritisk standard. Det er ikke de som diskriminerer, ekskluderer eller sjikanerer andre som har krav på toleranse. Deres meninger har ikke krav på respekt. De kan ikke støttes av gode grunner. Vi ber ikke en rasist eller nazist om å være tolerant, vi ber vedkommende endre oppfatning. Vi tolererer heller ikke tvangsgifte og kjønnslemlesting, vi forbyr det. Det styrende prinsippet er like rettigheter og likebehandling - og det er praksiser som bryter med dette som vi kritiserer. Det er derfor vi får stigmatiserende beskrivelser av visse grupper, det være seg religiøse fundamentalister, rasister, mannssjåvinister eller homofober. De lever ikke selv opp til et krav om gjensidig anerkjennelse og like rettigheter for alle.Toleranseprinsippet viser således ikke kun til aksept av praksiser som en er uenige i, men til en aksept i forhold til et krav om gjensidig anerkjennelse. Det er basert på en standard om ikke-diskriminering. Dette er grunnlaget og grensen for toleransen. Gjensidighetsfordringen i toleranseprinsippet krever at partene anerkjenner hverandre som rettighetsbærere. En religiøs gruppe må innrømme andre like stor rett til sin religion. Det er også slik vi bør forstå legale rettigheter generelt. De krever at borgerne ser at det å være rettighetsbærere innebærer forpliktelser. Det krever blant annet at aktørene har kompetanse til å bruke dem på en ansvarlig måte, til å innrømme andre samme rettigheter og til at de skal respekteres selv om de kolliderer med ens egne interesser og verdisyn. Det syndes kraftig mot dette gjensidighetsprinsippet i stater med statskirke og en hegemonisk religion.

HELLER IKKE når det gjelder ytringsfriheten er det grunn til å sette seg på sin høye hest. Både kampen om blasfemiparagrafen i nær fortid i Norge og om den nylig innførte rasismeparagrafen, minner oss om at det er grenser for ytringsfrihet. Blasfemiparpagrafen opprettholdes ennå i England når det gjelder kristendommen og i mange europeiske land er det forbudt å benekte Holocaust. I Frankrike er det nå blitt forbudt å benekte folkemordet på en million armenere. I dette lyset blir påberopelsen av ytringsfriheten når det gjelder publiseringen av karikaturtegningene, underlig. Videre virker den nye, absolutte menneskerettighetsdiskursen som nå gjøres gjeldende overfor islam, svært ureflektert i forhold til det man vet om hva som skal til for å få til endringer av holdninger og tradisjoner.

DET ER VEL DETTE som får Henrik Thune til å kalle norske «liberalere» for nykonservative - det er som om de har sett lyset og nå gjelder det bare å gjennomdrive ideene i praksis.Problemet med fundamentalisme i rettighetsdebatten er at en dogmatisk setter gjennom det som er «rett» uten hensyntaken til lokal kontekst og tradisjonelle menings- og tilhørighetskonstellasjoner. Katastrofen i Irak viser med all tydlighet at det kan være sant i teorien, men det duger ikke i praksis.

I EUROPA HAR VI vært vitne til utviklingen av en refleksiv identitet som er basert på unnskyldning overfor de uhyrligheter som er begått i nasjonens og kristendommens navn. Den reflekterer en distansering fra sin historie og en besinnelse på de midler som kan brukes til konfliktløsning. Det er et oppgjør med en fortid av rasisme, imperialisme, kolonialisme og bestialske folkemord, basert på forestillingen om moralsk overlegenhet. I en multikulturell kontekst er respekten for forskjellighet grunnleggende for den type ankerkjennelse som kreves av borgerne om en fredelig sameksistens skal være mulig.Det europeiske prosjekt, slik det har utviklet seg etter andre verdenskrig, har nettopp vært fundert på læring av historien og på prinsipper om ikke-dominans og anerkjennelse av forskjellighet. Men som alle læringsprosesser, er også dette avhengig av stadig repetisjon og læringsevne. Den liberale europeiske identiteten er satt på spill med en ny menneskerettighetsdiskurs som er selvrettferdig, nedlatende og dogmatisk. Den skjærer alle over en kam, neglisjerer relevante forskjeller og distinksjoner.

MENNESKERETTIGHETENE viser til menneskeheten som domstol og appellinstans, men kan bli tyranniske i praksis. En forsvarlig menneskerettighetspolitikk må derfor reflektere at rettigheter krever gjensidig anerkjennelse, trenger å være rotfestet i en praksis og at endring av tankemønster og tradisjon krever kommunikativ heller enn instrumentell rasjonalitet. Den påkaller en refleksiv bruk av innsikten om at bare individet har ubetinget krav på respekt. Det er her debatten om karikaturtegningene har sin plass. Ytringsfriheten er, som vi har sett, ikke så fundamental som mange vil ha det til. Den må avveies mot andre basale friheter og krever gjensidig anerkjennelse.