BOKAKTUELL: De psykologiske belastninger ved å leve i den permanente fremmedhet som våre samfunn kan by på for muslimer, bør vi oftere ta inn over oss, skriver professor Bernt Hagtvet. Foto: Geir Otto Johansen / SCANPIX .
BOKAKTUELL: De psykologiske belastninger ved å leve i den permanente fremmedhet som våre samfunn kan by på for muslimer, bør vi oftere ta inn over oss, skriver professor Bernt Hagtvet. Foto: Geir Otto Johansen / SCANPIX .Vis mer

Offerhandlingen til en blodtørstig gud

Terror og selv-offerets politiske psykologi.

Debattinnlegg

Når sannhetens øyeblikk nærmer seg og null-timen er over dere, åpne ditt bryst og ønsk døden velkommen på Guds vei... la dine siste ord være: «Gud alene er verdig til å tilbe, Muhammed er Guds sendebud».

Deretter, om Gud vil, er møtet i Høyeste Paradis, i selskap med Gud.

Dette er en høysang til den ekstatiske sammensmeltning av universets innerste mening med ditt livs bestemmelse. Kanskje gir dette sitatet oss noe av nøkkelen til å forstå selv-offerets politiske psykologi. Og dermed terrorhandlingens personlige og teologiske grunnlag.

Sitatet viser til en nærstående død som en lykksalig overvinnelse av all jordisk fremmedhet og meningsløshet - i en verden som har skjult og glemt Gud. Vi møter en utopi preget av ekstrem konfliktfrihet, ikke ulik nazismens, men her i form av en religiøs idyll.

Denne tilstand kan bare skapes gjennom en vidtgående gjenerobring av guddoms-mysteriet, så å si. Bare slik kan de troende legge grunnen til en elyseisk hage av rettroenhet.

Eller sagt på en annen måte à la Max Webers klassiske av-tryllingstese i den moderne verden: Idealtilstanden kan bare skapes gjennom en «re-fortrylling» av et avsjelet kosmos. Det må skje en renessanse for religiøs magi og en ny respekt for det uutgrunnelige i menneskelivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Modernitetsfienden: Sitatet ovenfor utrykker en ytterliggående reaksjon mot alt moderne: sekularisering, kommersialisme, meningstap, vitenskapeliggjøring av alle livsområder, fragmentering av familie- og vennskapsbånd, kvinnefrigjøring, individualisering, vulgarisering, seksualisering.

Alle totalitære bevegelser, fra Hitler og Stalin til Mao og Pol Pot, har en utopi. Men bare religiøse totalitære bevegelser evner å skape en fanatisme sterkt nok til selvmord. Paradisets fortryllelse suggerer. Selv ikke det fanatiske SS drev med selvmords-belter. Japanske kamikaze-flygere ofret seg, men keiseren hadde gudestatus.     

Drap som offerhandling: Linjene er fra en manual i 9/11-flykaprernes bagasje. Den Gud Mohammed Atta og hans venner påkalte, ga dem trosvisshetens glød til å skjære strupen over på flypassasjerer før undergangen. Ikke som en drapshandling, men som et offer. En offer-gest til en blodtørstig Gud.

For lenger ned i manualen til 9/11-flyverne står det nemlig: «Om Gud skjenker deg et rituelt slakt, bør du utføre det som en gave på vegne av din far og mor, for du står i gjeld til dem». Vi har å gjøre med en straffende Jahve som lenges etter blod og et martyrium.

Guden som må behages: Men kommentatorer til Atta-manualen slår ned på et annet trekk som ofte underbelyses: At Gud skal behages med vold, er bare ett aspekt ved denne fundamentalistiske fortolkning av islam.

Atta synes å ta blodtørstigheten radikalt lengre: Guden skal behages uten hensyn til om guden har bedt om dette offer eller ikke.

Om det var dette 9/11- morderne lot seg inspirere av, er vi konfrontert med en skrekkinnjagende form for nihilisme som ser målet hellige alle midler. Slike trossystemer er ikke nye. Tusenårsdrømmer («millenarisme») og martyrer har vært del av den europeiske historiens undergrunn i flere hundre år.

Men i takt med at moderne våpenteknologi blir mer og mer allment tilgjengelig, får middelalderens korsfarere og1800-tallets anarkister til å fremstå som uskyldsrene luttspillere.

De ulike forklaringsnivåer: Etter en serie med terroristanslag i Europa og Afrika, er vi først og fremst konfrontert med ulike nivåer når vi skal forklare terror.

Første det historiske nivå. I Syria foregår en grusom borgerkrig. Det tales om en kvart million ofre. Dette er en konkret konflikt, i motsetning til f.eks. Anders Behring Breiviks feberfantasier om Eurabia.

En tolkning av terroren i Paris og Brüssel det siste året er at det dreier seg om en kompensatorisk hevn for vestlige (og russiske) luftangrep mot IS. I motsetning til IS er al-Quaida ikke en global organisasjon. IS ønsker å kapre et territorium og starte en slags statsdannelses- og nasjonsbyggingsprosess i en region notorisk ute av stand til å bygge legitime stater.

I områder der IS styrer, leser vi om forsøk på å legge grunnen til noenlunde normale statsfunksjoner i et kalifat med middelalderlig begrunnelse. Men med en annen kontrakt med folket enn de nåværende regimer: frelse og gjenopprettelse av ære.

Terror i vest kan være å anse som en pris IS legger på vesten for å angripe kalifatet. Det IS stiller i utsikt er en post-kolonial statsdannelse og et styresett som kan takle regionens problemer: befolkningseksplosjon, klimaendringer, sekterisk kamp, fattigdom.

Klart terroren representerer et angrep på demokratiske sivilisasjonsverdier, særlig idéen om politisk og kulturelt mangfold. Men terroren må også forstås i den konkrete internasjonale realpolitiske virkelighet den oppstår i, ikke bare som pur irrasjonalitet.

Det er ikke sikkert at å si terror er et angrep på våre «verdier» griper essensen i terroristens motivasjon. Begrunnelsen kan være mer konkret: En protest mot et status quo hjemme der korrupsjon, maktbrynde og vold regjerer, og mot den marginale eksistens mange muslimer opplever i Europa.

Den vantros forræderi: Et slikt syn er ikke til hinder for å bevege oss lenger ned i forklaringshierarkiet. Hva kan sosiologien og sosialpsykologien hjelpe oss med?

Religionen avføder trossamfunn. Tette, vatterte fellesskap der motforestillinger systematisk filtreres ut og der religionen gir sannhetsmonopol. Avvik  brennemerkes som forræderi. Ikke vanskelig å se at ungdom som har opplevd diskriminering og  langvarig arbeidsløshet ser mening her. Vi vet også at fengsler, som likner slike tette samfunn, er rene utklekkingsanstalter for terrorister.

Hjemløshet: Dernest må vi ikke glemme at muslimer i Europa ikke har noe sted å dra «hjem» til. Islam er en religion som sitter dypere og er mer identitetsgivende enn kristendommen i dagens sekulariserte Europa. Det kan legge grunnen til  desperasjon. Den unnskylder ikke fanatismen og volden, men kan bidra til å forklare den.

De psykologiske belastninger ved å leve i den permanente fremmedhet som våre samfunn kan by på for muslimer, bør vi oftere ta inn over oss.

De troende sinn: Så det individuelle psykologiske nivå. Er spesielle personlighetstyper særlig utsatt for å engasjeres i ekstreme handlinger? Finnes det identifiserbare autoritære personlighetstyper blant terrorister? Enn  psykopater?

Den autoritære personlighet er ofte beskrevet som rigid, dømmesyk, fordomsfull, anti-intellektuelll, makttilbedende og intolerant. Legg så til en hang til konspirasjonstenkning og fram står en hel personlighetstype.

Men fra en slik diagnose til terror er veien lang. I den store litteraturen om slike personlighetstyper er det sjelden man finner analyser av terror. Massebevegelser, ja, men ikke terror.

Å bombe IS tilbake til steinalderen bekrefter bare  organisasjonens selvbilde: fienden er desperat, endetiden er nær. Derfor må militærmakt brukes sammen med en bevisst strategi for å skape fred og mer levelige kår i regionen.

Hvorfor er det så lite fokus på en mulig Marshall-plan for Midt-Østen: Mindre militærhjelp, mer utviklingsbistand?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook