UENIGHET OM FOLKERETTEN: Siden de begynte sine luftangrep i 2015, har Russland drept flere tusen sivile, blant annet fordi de har bombet i flere tett befolkede områder. Dette er krigsforbrytelser, og ikke noe man kan stå og forsvare i folkerettens navn, skriver Langemyr.
UENIGHET OM FOLKERETTEN: Siden de begynte sine luftangrep i 2015, har Russland drept flere tusen sivile, blant annet fordi de har bombet i flere tett befolkede områder. Dette er krigsforbrytelser, og ikke noe man kan stå og forsvare i folkerettens navn, skriver Langemyr.Vis mer

Utenrikspolitikk:

Offisiell norsk dobbeltmoral

Utfordringen oppstår når ulike grupper har vidt forskjellige forståelser av hva folkeretten faktisk er.

Meninger

Både i den daglige debatten og i utformingen av norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk, er det én ting så å si alle aktører påberoper seg, nemlig folkeretten. Det finnes knapt en eneste meningsbærende aktør i Norge som åpent og utilslørt maner til at Norge ikke skal bry seg om internasjonal lovgivning i vår praksis på den internasjonale arenaen. Så langt, så greit. Det er betryggende å vite at politiske krefter i en småstat gir uttrykk for enighet om viktigheten av en internasjonal og forutsigbar rettsorden. Dette gjelder både reglene for når det lov å bruke makt mot andre land, "jus ad bellum", og reglene for hvilke regler partene må følge i krig, såkalt "jus in bello".

Utfordringen oppstår når ulike grupper har vidt forskjellige forståelser av hva folkeretten faktisk er, hvordan den virker, og hva som skal til for å styrke den. I Norge er debatten om folkeretten, på tross av tilsynelatende konsensuspreg og enighet blitt svært politisert de seinere årene. Hvordan man tolker folkeretten i praksis blir gjerne bestemt ut ifra hvordan man posisjonerer seg overfor andre internasjonale problemstillinger, som NATO-medlemskap og graden av samkjøring med USA. Dette gjelder særlig i forhold til reglene for når det det er lov til å bruke makt mot en annen stat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et klart eksempel er regjeringas nye veivalgsmelding om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dokumentet gjenspeiler og viderefører det som lenge har vært standard i offentlig politikk. Blant annet står det ettertrykkelig at Norges praksis skal være å «bevare og videreutvikle den internasjonale rettsorden» og «reagere på alvorlige folkerettsbrudd». Da er det besynderlig at Norge på samme tid deltar i krig i Syria gjennom å trene væpnede militsgrupper som deltar aktivt i krigen. Nylig kom det dessuten fram at norske soldater også selv har befunnet seg inne i landet. Verken dette eller treningen av opprørere har skjedd i forståelse med landets suverene myndigheter. Vi bidrar dermed til å gjenopplive stedfortrederkrigene fra 70- og 80-tallet som en akseptabel måte å drive politikk internasjonalt på. Dette på tross av at all folkerettslig sedvane de siste tiårene, blant annet gjennom domfellelsen mot USA som følge av deres støtte til terrororganisasjoner i Nicaragua på 1980-tallet, har gått i retning av å kriminalisere slik inngripen i FNs medlemsland.

Offisiell norsk dobbeltmoral stanser ikke her. Vi har for eksempel ikke protestert nevneverdig på Saudi-Arabias krigføring i sitt fattige naboland, Jemen, hvor krigshandlingene har medvirket til at befolkningen nå står i en forferdelig humanitær krise med både sult og kolerautbrudd som direkte konsekvenser. Den hensynsløse krigføringen for å innta Mosul i Irak fra IS har heller ikke blitt tilstrekkelig kommentert. Dette på tross av at brutaliteten langt på vei er sammenliknbar med tilsvarende grusomheter vi protesterte heftig mot da Syrias regjering inntok Aleppo i fjor. Det kan synes som om Norges reaksjoner på «alvorlige folkerettsbrudd» er begrenset til å gjelde for enkelte staters folkerettsbrudd, mens andre stater, oss selv inkludert, er underlagt andre standarder.

Andre krefter i Norge, krefter som gjerne ønsker å være i opposisjon til det offisielle, trekker konklusjonene like selektivt i motsatt retning. Enkelte marginale, dog svært høylytte krefter, har i stadig økende grad begynt å etterape russiske tolkninger av folkeretten, og anvender denne både på Syria og Ukraina. Det stemmer at Russland er invitert inn til å bekjempe terrorisme i Syria av landets regjering, men det er ikke det samme som å si at alt Russland foretar seg er «lovlig». Siden de begynte sine luftangrep i 2015, har Russland drept flere tusen sivile, blant annet fordi de har bombet i flere tett befolkede områder. Dette er krigsforbrytelser, og ikke noe man kan stå og forsvare i folkerettens navn.

Det samme gjelder i Ukraina. De russiskvennlige kreftene i Norge, klarest representert ved historikeren Bjørn Nistad, rettferdiggjør Russlands annektering av Krim-halvøya fra Ukraina, med prinsippet om nasjonal selvbestemmelse for den russiske befolkningen på Krim. Med dette hopper han regelrett bukk over både FN-paktens forbud mot maktbruk imellom suverene stater. Han ignorerer også bilaterale avtaler mellom Russland og Ukraina, f.eks. Budapest-memorandumet, hvor Russland forpliktet seg til å respektere Ukrainas territoriale ukrenkelighet mot at sistnevnte ga fra seg sine kjernefysiske våpen.

Dette prinsippet ble siden gjentatt i “Avtalen om Vennskap, Samarbeid, og Partnerskap” fra 1997. At Ukrainas regjering i 2014 ble avsatt gjennom et kupp kompliserer selvsagt de bilaterale forholdene, men grensenes ukrenkelighet gjelder selv under ukonstitusjonelle maktskifter. Russlands seinere innblanding i Øst-Ukraina er også en åpenbar krenkelse av Ukrainas territoriale integritet. Følgelig er det, uavhengig av hva man for øvrig måtte mene er den beste løsningen, hevet over enhver tvil at Russland har handlet i strid med folkerettenoverfor Ukraina.

Dette er eksempler som illustrerer viktigheten av å ha en vital og bred debatt om folkeretten her i Norge. Det viser også at norsk politikk bør være å styrke folkeretten for å gjøre den klarere og tydeligere i en verden hvor stedfortrederkriger og stormaktsrivalisering igjen begynner å gjøre seg gjeldende på den internasjonale arenaen. For Norge som en småstat, som attpåtil befinner seg midt i NATOs yttergrense mot Russland, er det av avgjørende betydning å ivareta og styrke den internasjonale rettsordenen og FN-systemet.

Det betyr at vi faktisk både må tørre å si nei når våre venner vil ha oss med i kriger på uklart grunnlag, og kritisere dem når de begår feil. Men det betyr også at enkelte i frustrasjon med vårt eget lands politikk kan henfalle til å adoptere andre stormakters skreddersydde tolkninger for deres egen vinning. Dersom våre tolkninger av folkeretten blir farget og ødelagt av ideologiske skylapper, vil den fullstendig miste sin funksjon som middel til å holde verdens stater i tøylene. Og vi ønsker oss ikke tilbake til en verden hvor det er opp til hvert enkelt land å definere hva det anser som akseptabel oppførsel overfor andre.