Både i den daglige debatten og i utformingen av norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk, er det én ting så å si alle aktører påberoper seg, nemlig folkeretten. Det finnes knapt en eneste meningsbærende aktør i Norge som åpent og utilslørt maner til at Norge ikke skal bry seg om internasjonal lovgivning i vår praksis på den internasjonale arenaen. Så langt, så greit. Det er betryggende å vite at politiske krefter i en småstat gir uttrykk for enighet om viktigheten av en internasjonal og forutsigbar rettsorden. Dette gjelder både reglene for når det lov å bruke makt mot andre land, "jus ad bellum", og reglene for hvilke regler partene må følge i krig, såkalt "jus in bello".

Utfordringen oppstår når ulike grupper har vidt forskjellige forståelser av hva folkeretten faktisk er, hvordan den virker, og hva som skal til for å styrke den. I Norge er debatten om folkeretten, på tross av tilsynelatende konsensuspreg og enighet blitt svært politisert de seinere årene. Hvordan man tolker folkeretten i praksis blir gjerne bestemt ut ifra hvordan man posisjonerer seg overfor andre internasjonale problemstillinger, som NATO-medlemskap og graden av samkjøring med USA. Dette gjelder særlig i forhold til reglene for når det det er lov til å bruke makt mot en annen stat.