Ofre for menneskehandel

Over fire millioner kvinner og barn er ofre for slavehandel i verden.

Over fire millioner kvinner og barn er ofre for slavehandel i verden. Tallene er noe usikre, for i den illegale slavevirksomheten er man ikke opptatt av statistikk. Men vi vet at bare i Europa er det 500000 kvinner og barn som blir brukt til prostitusjon. De blir holdt innesperret og tvunget til prostitusjon. «Trafficking» er det engelske ordet som benyttes om dette problemet, og det betyr: Å lure kvinner til å reise utenlands for deretter å tvinge dem til prostitusjon. Men det finnes også andre metoder for å drive en lukrativ handel med kvinner og barn. Barn blir funnet på gaten i fattige land, de blir solgt av sine foreldre eller de blir kidnappet. Dette er den største illegale inntektskilden i verden, etter narkotika og våpenhandel. Bak denne handelen står en meget godt organisert mafia. I flere land i Europa er dette mafiaens største inntektskilde, og handelen øker. Både her til lands og i våre nære granneland. Dette er altså ikke bare et problem som vi leser om fra Det fjerne Østen. Hvordan er dette mulig?

Ingen kan lukke øynene for at markedet blir større og større. Dette skyldes blant annet at etterspørselen øker. Flere menn etterspør prostitusjon, og når etterspørselen er der, klarer alltid mafiaen å finne ofre som må gå inn i deres tjeneste. Årsaken til at markedet øker kan finnes i det faktum at flere menn i den vestlige verden er blitt kjøpesterke, og at flere menn foretar ulike reiser fra eget hjemsted. Noen menn drar på planlagte sexferier til utlandet, andre er på forretnings- eller tjenestereiser og finner frem til steder der prostituerte finnes. Mange menn tror, eller velger å tro, at kvinner og barn selger sex frivillig. Derfor er det viktig å få frem de harde realitetene som ligger bak denne menneskehandelen.

Vi vet at prostitusjon har funnet sted til alle tider, og vi vet at gateprostitusjonen i våre større byer ikke er et nytt fenomen. Vi vet også at mange kvinner og barn fra Østen og Sør-Amerika er blitt gjort til sexslaver i lang tid. Det nye er at det i tillegg nå også finnes prostitusjon der kvinner og barn blir ulovlig innført til vestlige land i Europa og USA fra land i tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa og holdt innesperret for å betjene en organisert hallikvirksomhet. De markedsfører sine tjenester via hoteller, klubber, restauranter, taxisjåfører o.a, så kundene har sjelden problem med å få tak i prostituerte. Det ville være naivt å tro at dette ikke finnes i det skjulte også her i landet, derfor er det viktig at vi setter fokus på problemet nå.

Det finnes hjerteskjærende rapporter om hva som skjer med disse kvinnene og barna. De blir fysisk og psykisk misbrukt, og svært mange blir også gjort avhengige av narkotika. De blir transportert rundt fra en bordell til en annen, og får aldri muligheten til å leve et menneskelig liv. De er slaver og ofre både for en ubarmhjertig mafia og mange menns sterke kjøpekraft.

I Vilnius ble det nylig holdt en meget viktig likestillingskonferanse. Et av hovedtemaene var Trafficking. Mange kvinner fra de tidligere østblokklandene blir lokket av fete annonser i avisene, som tilbyr gode jobber i Vesten. Disse «arbeidsformidlingsbyråene» ordner visum og oppholds- og arbeidstillatelse. Kvinnene betaler for å ordne formalitetene. Ingen av disse kvinnene oppsøker selv mottakerlandets ambassade for å få visum. Alt blir ordnet via «byrået». Når kvinnen kommer til mottakerlandet - noen ganger på 14 dagers besøksvisum, andre ganger med illegale papirer, blir de med en gang tatt hånd om av halliken, fratatt pass og penger og så blir de sperret inne. De får også vite at hvis de prøver å flykte, så blir de arrestert og får lang straff. Det første stemmer, men straffen er som oftest deportasjon. For at dette ikke lenger skal være en trussel, har regjeringen varslet en gjennomgang av utlendingsloven, der dette er en av problemstillingene vi vil ta tak i.

Mange kvinner og barn kommer aldri tilbake til hjemlandet. Noen blir drept, andre blir aldri funnet. De som kommer tilbake, har sjeldent noe å komme tilbake til. Deres selvfølelse er ødelagt, og de har pådratt seg både psykiske og fysiske skader. Mange er blitt narkomane og smittet av HIV/AIDS. Det er ikke noe offentlig hjelpeapparat som tar seg av kvinnene og barna som blir deportert. I tillegg til at de selv står uten jobb i hjemlandet, blir de også stemplet og sett ned på av sine landsmenn. Veien tilbake til et liv som varig prostitusjonsslave er dermed ganske kort. En undersøkelse gjort i St. Petersburg i fjor viste at 98% av kvinnene som hadde henvendt seg til byråene, faktisk trodde at alle formaliteter var lovlig ordnet og at de skulle få en ordentlig jobb i utlandet. Vi, de nordiske likestillingsministrene ble enige om å sette i gang en motinformasjonskampanje mot den falske markedsføringen i disse landene.

Men problemet er ikke løst ved dette. Vi vet at fattigdom, arbeidsledighet og mangel på utdanning også gjør kvinner sårbare overfor sexindustrien. Derfor er det viktig at vi finner fram til gode prosjekter der kvinner kan få jobb og utdanning, slik at de kan arbeide «med buksene på». Utrykket «Business with Trousers On» stammer fra et forslag som Likestillingssentret i Norge lanserte. Her pekes det på to veier å gå, nemlig at kvinner skal kunne få ordentlig jobb, men også at menn skal kunne gjøre forretninger og tjenester med buksene på. Jeg har i disse dager tatt et initiativ til å utarbeide etiske retningslinjer for offentlig ansatte, for at ingen skal kjøpe sex når de er på tjenestereiser. Det er et håp at dette også kan bli et mønster for det private næringslivet. Det finnes gode eksempler der etiske retningslinjer allerede er gjennomført i personalreglementet. I Forsvaret blir personell som kjøper sex utenlands, umiddelbart hjemsendt. I Kirkens Nødhjelps personalreglement medfører sexkjøp umiddelbar avskjedigelse.

Jeg har ikke grunnlag for å si at offentlige tjenestemenn benytter sin fritid i utlandet til å kjøpe sex, eller om hvorvidt dette er i et stort eller lite omfang. Og jeg ønsker selvfølgelig ikke å stigmatisere noen grupper. Men jeg ønsker at offentlige tjenestemenn skal gå foran med et godt eksempel. Vi vet at mange menn opplever gruppepress og at nordiske menn har lavere terskel for kjøp av sex i utlandet enn i eget land. Derfor kan etiske kjøreregler være med på å bevisstgjøre og skjerpe den enkeltes sosiale kontroll, samt fokusere på risikoen man løper. Ikke bare de rent voldelige og kriminelle som man utsetter seg for i kontakt med mafiaen, men også seksuelt overførbare sykdommer som for eksempel HIV/AIDS.

Norge undertegnet FNs protokoll for å forebygge og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, i Palermo i desember 2000. Det var første gang vi fikk et bindende dokument om hva definert trafficking er. Vi skal være med på å forebygge og bekjempe menneskehandel, gi støtte og assistanse til ofrene samt fremme samarbeid mellom statene for å nå disse målene.

Vi må altså se at dette er et felles internasjonalt problem, og handle deretter. En latvisk lege på Vilnius-konferansen pekte på konsekvensene av at Sverige nå ha innført forbud mot sexkjøp. «Over 80% av horekundene i Riga er nå svenske. Dere har bare eksportert problemet over til oss.» Vi har problemer i Finnmark, der norske horekunder kjøper sex av russiske kvinner. Noen menn argumenterer med at de faktisk hjelper disse kvinnene. Til det foreslår jeg at alle potensielle horekunder straks starter et «fond til arbeid og utdanning med trusene på» for russiske kvinner i våre nabokommuner i nord. Vi skal også gå gjennom vårt lovverk, men jeg vil minne om dagens straffelov, som forbyr sex mot vederlag med barn under 18 år. Den kan ramme alle norske borgere i inn- og utland som kjøper sex.

Kvinner skal kunne jobbe med «trusene på». En metode for få til flere kvinnearbeidsplasser i de aktuelle landene, er å se til at Norges økonomiske hjelp også tilfaller kvinner. Vi vil nå se på kjønnsperspektivet i den hjelpen og de investeringer vi gjør i de land som utvikler «trafficking». Dette kan utvilsomt resultere i flere kvinnearbeidsplasser og større håp for de fattigste av verdens befolkning, nemlig kvinner og barn.