Ofrer kystfiskerne

FISK: Norsk fiskeriforvaltning begynner å bli brukbar – ute i åpent hav. Men nærmere kysten er den økologiske krisen blitt en permanent tilstand. Taperne er kystfiskerne og naturmangfoldet.

Fiskeriminister Helga Pedersen fortjener ros for å stille opp til miljødebatt, blant annet her i Dagbladet. Men når hun bruker WWF som sannhetsvitne på at norsk fiskeriforvaltning er den beste i verden, må hun også tåle at vi minner om medaljens bakside.

WWF Norge har nettopp sjekket status for artene i fiskedisken. Her er kortversjonen: Bærekraftig fiske er noe som foregår på storhavet. Jo nærmere land en fiskebestand lever, desto større sjanse for at den er utsatt for overfiske og skadelige fangstmetoder. Makrell, hyse og sild fra storhavet kan snart selges med internasjonalt miljømerke. Etter god innsats mot ulovlig fiske er torskebestanden i Barentshavet stabil og stor. Men kysttorsken står på myndighetenes rødliste over utrydningstruede arter, sammen med andre kystnære arter som uer, kveite og ål.

Dette skyldes selvfølgelig ikke at kystfiskerne er for mange eller for grådige, mens den havgående flåten tenker beskjedent og langsiktig. Derimot skyldes det at norske fiskerimyndigheter nesten bare bryr seg om de store bestandene langt til havs. Kysten har de glemt.

Elendigheten begynner i fjæra: Tareskogen langs norskekysten – med tang, tare og ålegress – var en gang verdens mest produktive økosystem. Disse undersjøiske skogene er nå kraftig redusert langs det meste av kysten, med store konsekvenser for fisk, fugl og folk. Forskerne regner med at tapet av tareskog betyr at en næringsproduksjon tilsvarende 3-400 000 tonn fisk går tapt – hvert år – bare i Nord-Norge. Det er mer fisk enn hele den norske torskekvoten.

Ikke rart det blir lite kystfisk. Særlig ikke når de samme artene også er truet av overfiske, dels med for effektive redskaper som snurrevad og bunntrål. Bunntråling har ødelagt mer enn halvparten av de norske korallrevene – nok et viktig oppvekstområde og matfat for de kystnære fiskeartene.

Løsningen er forskning, fredning og ansvarlige kvoter – akkurat som ute i havet. Tareskogen trenger et eget redningsprogram. Det kommer til å koste, men når det lykkes, kan kystfisket blomstre på nytt. Som statsråd og Ap-nestleder er Helga Pedersen en av landets mektigste kvinner. Vil hun ta initiativet til en status for kystøkologiens bedrøvelige tilstand, og beskrive hvordan den kan reddes – før det er for seint?