Har vi glemt kommunehelsetjenesten og de gamle under Covid-19?
Alle ansatte i helsetjenesten opplever et stort press i forbindelse med covid-19. I mediene har prioriteringsutfordringene i spesialisthelsetjenesten dominert, mens utfordringer i kommunehelsetjenesten ikke får samme presseoppslag.
Som nasjonalt senter for medisinsk etikk, får vi innblikk i noen av de faglige og etiske problemstillingene kommunehelsetjenesten står i. Vi ønsker å trekke fram noen av disse.
Det brenner under Löfvens føtter
Kommunehelsetjenesten er bærebjelken i vårt samfunn. Det er i kommunehelsetjenesten mange av de mest sårbare og syke pasientene befinner seg, gamle, ensomme, psykisk syke og mennesker med rusproblemer.
Mange av disse pasientene får nå forsterket sine problemer og får økt behov for behandling og omsorg, noe som er en stor ressursutfordring både med tanke på personell og kompetanse.
Ansatte opplever angst for egen helse, fordi de også i kommunehelsetjenesten mangler smittevernutstyr. I tillegg er en større andel av de ansatte i kommunehelsetjenesten ufaglærte, og mange av disse har en begrenset kunnskap om smittespredning, noe som igjen kan bidra til større usikkerhet.
Å skulle integrere strengt smittevern, god behandling og omsorg og tøffe prioriteringer er krevende og nytt.
Er alderskriteriet likevel i bruk? Det spør bekymrede pårørende som er redde for at nødvendig helsehjelp ikke blir gitt til foreldre eller andre nære. Vi hører historier om eldre pasienter med kroniske sykdommer som enkelt kan få hjelp, men som ikke blir henvist videre for å spare spesialisthelsetjenesten, og som dør. Under normale omstendigheter ville disse mest sannsynlig fått nødvendig hjelp, og overlevd.
En pasient i hjemmetjenesten ble kontaktet for at vedkommende skulle frasi seg framtidig livreddende og livsforlengende behandling. Dette var en mentalt frisk og svært sprek pasient, på tross av høy alder. Nå er han redd han ikke vil få hjelp, dersom han for eksempel skulle falle og brekke lårhalsen.
En slik uro har en høy pris, både for pasienter og pårørende. Ligger det en implisitt aldersdiskriminering bak disse eksemplene? Det er i så fall ikke i tråd med overordnede føringer, der hver enkelt pasient har krav på en individuell vurdering. Vi hører også om pårørende til yngre personer med demens, hvor legen har bestemt at det ikke skal settes i gang livreddende tiltak dersom pasienten blir akutt og kritisk syk eller får hjertestans.
«Gammel», «dement» og «sykehjemspasient» er merkelapper som er lette å finne og bruke. Samtidig er de så grove at de blir farlige om de brukes for å avgjøre hvem som kan ha mest nytte av behandling uten mer nyanserte tilnærminger.
Andre uheldige eksempler vi hører om, er nære pårørende som nektes å være til stede hos døende, og stans i dagtilbud og hjemmetjenester uten at alternativer er utredet. Sistnevnte kan f.eks. forebygge innleggelse på sykehjem eller sykehus, det kan hindre at pårørende blir overbelastet og gi et bedre smittevern.
Selv nå er vi vanvittig heldige
Prioriteringer er nødvendige i en krisetid. Helsedirektoratet har laget en veileder for prioriteringsspørsmål i forbindelse med Corona-krisen. Her står det blant annet at «det må påregnes å måtte prioritere i forhold til omfang og type helse- og omsorgstjenester som skal tilbys pasientene i sykehjem og brukerne av hjemmetjenester,» og videre: «pasienter i sykehjem som blir syke med covid-19 bør behandles i sykehjemmet og ikke innlegges i sykehus med mindre det er særlig tungtveiende grunner for at innleggelse i sykehus åpenbart vil forlenge livet vesentlig og gi økt livskvalitet.»
Det står imidlertid også «Pasienter i kommunehelsetjenesten skal sikres god medisinsk faglig oppfølging uavhengig av diagnose og alder».
Vent med å åpne opp!
Eksemplene over viser blant annet at eldre møtes med ufølsom «informasjon», krav om å avstå fra behandling eller at de ikke blir gitt behandling de burde fått, selv under en pandemi.
Langvarig intensivbehandling er svært belastende og i svært mange tilfeller ikke til det beste for eldre skrøpelige mennesker, men det fordrer en individuell vurdering. Å møte relativt friske gamle med «krav» om å avstå fra behandling, vitner imidlertid om mangel på respekt og manglende forståelse av hva en slik tilnærming utløser av utrygghet og følelse av mindreverd hos pasienten og hennes nærmeste.
Pasienter, både unge og gamle, skal kunne føle seg trygge på at de fortsatt skal få den mest nødvendige helsehjelpen. Situasjonen kan bli verre også i Norge, men vi må likevel ta oss tid til å unngå overreaksjoner.
Etter vårt syn er det nå ekstra viktig at vi setter fokuset på kommunehelsetjenestens utfordringer under Covid-19, og at de ansatte der, og tjenesten som helhet, får den støtten de trenger for å gjøre riktige og gode beslutninger.
