Ofte for originaltro

Jeg veier fram og tilbake og er enig og uenig i Narvesens avgjørelser.

BOK: Emily Dickinson regnes som en av USAs mest betydningsfulle diktere gjennom tidene. Hun vokste opp i et overklassehjem i Amherst, Massachusetts, hvor hun bodde livet ut. Kun et knippe av diktene hennes ble publisert mens hun levde, resten ble utgitt posthumt.

Nå foreligger første bind av Dickinsons «Samlede dikt» på norsk, gjendiktet av Kurt Narvesen. Et utvalg av Dickinsons poesi ble første gang samlet i utgivelsen «Mitt brev til verden» (Den norske Bokklubben, 1977). Her er forfatteren gjendiktet av kjente etterkrigspoeter som Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas, Paal Brekke og André Bjerke, for å nevne noen. Siden har også Tone Hødnebø bidratt til formidlingen av Dickinson på norsk, med utgivelsen «Skitne lille hjerte» (Kolon Forlag, 1995).

Kjærkomment

For poesilesere er det kjærkomment at Dickinsons samlede dikt utgis på norsk, ingen tvil om det. Som anmelder blir lesningen nødvendigvis preget av avbrudd; jeg sammenligner med originalen og med andre gjendiktninger, vurderer dem opp mot hverandre og tenker selvfølgelig mye på hvilke løsninger jeg foretrekker og/eller ville valgt selv.

I «Mitt brev til verden» har man til dels tatt høyde for at dette slett ikke bestandig lar seg avgjøre, helt og holdent. Derfor har man i enkelte tilfeller valgt å trykke ulike versjoner av samme dikt. Slik ser man hvordan forskjellige gjendiktninger kan avvike fra hverandre på interessante måter og viser at det kan være flere riktige (eller gale) løsninger på en tolkning fra ett språk til et annet. Det tror jeg er viktig å understreke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pedantisk

Jeg skal likevel ikke legge skjul på at jeg til tider blir pedantisk i min lesning, jeg veier fram og tilbake og er enig og uenig i Narvesens avgjørelser. Eksempelvis syns jeg ikke han helt lykkes med dette diktet, som i originalversjon lyder slik:

Frequently the woods are pink,

Frequently are brown;

Frequently the hills undress

Behind my native town

Oft a head is crested

I was wont to see,

And as oft a cranny

Where it used to be.

And the earth, they tell me,

On its axis turned, –

Wonderful rotation

By but twelve performed!

Narvesen velger å være originaltro i sin versjon. Det funker greit nok de første seks linjene, selv om jeg mener «skogen» burde være dekkende nok på norsk. Siste halvdel av diktet syns jeg til gjengjeld blir kronglete:

Ofte er skogene rosa –

Ofte er de brune.

Ofte kler åsene av seg

Bak byen der jeg bor –

Ofte bølger en kam

Som aldri bølget før –

Like ofte er det en sprekk

Der den pleide være –

Og Jorden – sier de til meg

Dreide seg rundt sin akse!

En vidunderlig rotasjon –

Utført av tolv – ikke fler!

Da foretrekker jeg Inger Hagerups mer rytmiske, mer poetiske versjon fra «Mitt brev til verden». Ganske elegant velger hun å fokusere på de fire årstidene istedenfor de tolv månedene avslutningsvis, men bevarer på den måten både enderimet og diktets kontekst:

Av og til er skogen grønn,

gulbrun av og til.

Åsen bak mitt hjem kler av seg

når naturen vil.

Ofte tar den av sin

sommerhjelm av løv,

Ofte står den skallet –

vi er alle støv.

Jeg vet godt at jorden

om sin akse går.

Verden har sin vinter,

sommer, høst og vår.

Det er selvfølgelig alltid et spørsmål om hvor nært man skal legge seg originalen og hvor radikalt man får gå til verks, av poetiske hensyn. Narvesen forholder seg ofte mer tro mot grunnteksten enn for eksempel Hagerup og Hødnebø gjør i sine utvalg, jeg mistenker at undertegnede ligger nærmere de to siste i sin mentalitet.

Anmerkninger

For å gi ytterligere noen eksempler på det: Jeg syns det er bedre å snakke om «å flå en naken sjel» enn «å skalpere en naken sjel» ettersom å skalpere så kategorisk angår hoderegionen, mens jeg anser at sjelen har et mer abstrakt vesen enn som så. Situasjonen skulle også tilsi at mellom gravene på kirkegården «vekslet vi lavmælt ord» snarere enn at «Fra Rom til Rom gikk praten».

Verdt å merke seg

Slike anmerkninger har jeg mange av. Men innvendingene skal ikke overskygge at vi snart kan glede oss over å ha Emily Dickinsons samlede dikt tilgjengelige på norsk. Det er uansett et arbeid verdt å merke seg.