...og bakom gryr en ny krig

Hvordan kunne en motstandsbevegelse i Etiopia ende opp som et regime som slakter ned dagens studentdemonstranter?

Etiopia

Demokratiseringsprosessen og menneskerettighetene i Etiopia har store og alvorlige problemer. Og situasjonen ser bare ut til å forverre seg, skriver forsker Kjetil Tronvoll, Institutt for menneskerettigheter.

Etter at opprørspolitiet igjen greide å etablere ro og orden i Addis Abeba i Etiopia den 19. april, lå det igjen 41 døde og flere hundre skadde i gatene. I tillegg ble over 2000 mennesker arrestert: studenter og gatebarn, opposisjonspolitikere og menneskerettighetsforkjempere. Det som i utgangspunktet var en fredelig studentdemonstrasjon for akademisk frihet og menneskerettigheter, utviklet seg i løpet av få timer til et generelt opprør mot etiopiske myndigheter og deres undertrykkende politikk. Som svar på demonstrantenes opptøyer satte man inn terrorpoliti og spesialstyrker - ikke med vannkanoner og «gummikuler» - men med maskingevær og skarp ammunisjon. Det er dette som er «ytringsfrihet» på etiopisk.

For ti år siden rykket de militære styrkene til koalisjonsbevegelsen Ethiopian Peoples Revolutionary Democratic Front (EPRDF) inn i Etiopias hovedstad Addis Abeba - og markerte med det slutten på et av Afrikas mest blodige regimer. EPRDF møtte ingen motstand da de inntok Addis Abeba, og befolkningen ønsket et skifte av regjering velkommen - med den tro at ingenting kunne bli verre enn det militærregimet de hadde lidd under i 17 år. I dag er det mange etiopere som betakker seg sine uttalelser fra ti år siden, og mener at dagens regjering har forrådt sine løfter fra 1991. De opplever at EPRDF har utviklet seg til et nytt diktatur som systematisk bryter landets egne lover og de internasjonalt aksepterte menneskerettighetene de har ratifisert.

Hva gikk så galt med løftene til regjeringspartiet EPRDF? Hvordan kunne en motstandsbevegelse som ble stiftet av en håndfull idealistiske studenter i 1975 med formål å kjempe mot undertrykkelse og diktatur og for demokrati og frihet, ende opp som et regime som slakter ned dagens studentdemonstranter?

EPRDF tok i 1991 over et land mer eller mindre i ruiner, etter 30 år med løsrivelses- og motstandskrig fra en håndfull militære opposisjonsbevegelser. Det etiopiske folk er sammensatt av mellom 80 og 90 etniske grupper, og selv om EPRDF er en etnisk koalisjonsbevegelse bestående av fire partier, er det Tigrayfolkets frigjøringshær (TPLF) som er den ledende og bestemmende partner i koalisjonen. De tre andre partiene som representerer andre etniske folkegrupper, blir omtalt som «puppet»-partier, altså organisasjoner som styres indirekte av TPLF, og som ikke genuint representerer sitt eget folk og deres politiske aspirasjoner. Det er i dette faktum vi finner spiren til mye av problemene i dagens Etiopia. Tigrayfolket utgjør ca. seks prosent av landets befolkning, men tigreanske politiske representanter kontrollerer i stor grad den nasjonale politikken. Dermed, hvis EPRDF/TPLF skal oppfylle sine løfter om demokrati og rettferdige flerpartivalg, vil de samtidig grave sin egen grav politisk sett. Et etnisk parti med en potensiell grunnstøtte på maksimum 4- 5 prosent av befolkningen, kan vanskelig danne en regjering. For å vedlikeholde sin makt må derfor TPLF/EPRDF ty til undertrykkelse og kontroll for å manipulere den politiske arena og valgprosessene.

Institutt for menneskerettigheter har fulgt alle valg i Etiopia siden 1991 og har utført flere forskningsprosjekter på politisk utvikling i landet. Vi kan på denne bakgrunn entydig fastslå at demokratiseringsprosessen og situasjonen for menneskerettighetene i Etiopia har store og alvorlige problemer. Og, dessverre, situasjonen ser bare ut til å forverre seg. Under fjorårets parlamentsvalg var jeg selv vitne til massiv undertrykkelse og valgfusk som endte i drap på en håndfull velgere og opposisjonsobservatører i et distrikt i sørlige Etiopia. De politiske opposisjonslederne fortviler, siden den nasjonale valgkommisjonen ikke har makt til å ettersøke valgfusket og stort sett gjør som regjeringen bestemmer.

Hva gjør så det internasjonale samfunnet og bistandsdonorene? Svært, svært lite - dessverre. Kritikk av myndighetenes politikk blir stort sett fremført i diplomatiets lukkede rom. Ingen land vil stå klart og åpent frem og fordømme EPRDFs brudd på menneskerettighetene og manipulering av valgprosessen, og med det opplyse det etiopiske folk om at verdenssamfunnet er bekymret for deres situasjon. Opposisjonsledere jeg har snakket med, er desillusjonerte og fortvilet; de prøver på fredelig vis å delta i den demokratiske prosess som er både politisk og økonomisk støttet av bistandsdonorer og samarbeidsland. Men når myndigheter manipulerer og undertrykker og valgkommisjonen tier, så ser bistandsdonorene en annen vei. Tilliten til det internasjonale samfunnet er tynnslitt, og demokratiforkjemperne føler seg forrådt.

Politisk kultur i Etiopia er et sammensatt fenomen, som i stor grad spiller på et kulturelt bakteppe av machoisme hvor det å miste ansikt er det største ærestap; hvor den fremste politiske skolen er å kjempe i geriljakrig; hvor alle makthavere fra i dag og flere hundre år tilbake i tid har kommet til maken ved vold; hvor folket stilltiende «aksepterer» vold og krig fordi det er den eneste politiske løsningsmekanismen man har erfaring med. Under den nylig avsluttede krigen med Eritrea (1998- 2000) ble titusener av etiopere sendt ut på slagmarken for å ta tilbake et lite stykke land okkupert av Eritrea. Konservative overslag tilsier at ca. 60000- 70000 etiopiere og ca. 40000- 50000 eritreere døde i denne korte, men hektiske krigen. Over ett hundre og tjue tusen mennesker ofret for å ta tilbake noen kvadratkilometer med land som Etiopia trolig ville ha fått tilbake uansett ved å ta saken til en internasjonal voldgiftsdomstol! Under den to år lange krigen var det med ett unntak ikke én intellektuell eller akademiker; ikke én kirkeleder eller religiøs gruppe; ikke én parlamentariker eller NGO, som stod frem verken i Etiopia eller Eritrea og fordømte den enorme sløsing av menneskeliv fordi noen politiske ledere skulle vise hvem som var «sterkest». Ingen massiv protestbevegelse av fredsdemonstranter som forlangte våpenhvile; ingen protesterende bestemødre på gater og torv; ingen prominente intellektuelle debatterende i aviser eller på torvet. Man taler ikke makthaverne imot i Etiopia (og Eritrea).

Hva så med det ene unntaket? Ethiopian Human Rights Council var den eneste etiopiske frivillige organisasjon med integritet og mot nok til å gå ut og kritisere myndighetenes politikk. De er også den eneste nasjonale organisasjonen som jevnlig rapporterer om menneskerettighetsbrudd i landet, alt fra forsvinninger og utenomrettslige henrettelser til tortur og fengsling uten dom, og til politisk bruk av nødhjelp og korrupsjon. I dag er imidlertid grunnleggeren av denne organisasjonen, Mesfin Woldemariam, sammen med en annen intellektuell, Berhanu Negga, anklaget for å ha oppildnet studentene i Addis Abeba til oppvigleri og «vold mot staten». Å informere om akademisk frihet og grunnleggende menneskerettigheter er ikke noe man gjør ustraffet i dagens Etiopia.

Hva vil så skje i Etiopia? I løpet av de siste ukene har det vært flere hendelser som signaliserer at en ny krig gryr i landet. Intern maktkamp og utrenskninger i regjeringspartiet; nedslakting av studentdemonstranter; massearrestasjon av opposisjonspolitikere; rapporter om flere titalls drepte fra regionsbyene; protester blant bondebefolkningen; uroligheter innen hæren; samtidig som militære opposisjonsbevegelser ruster til motoffensiv. Etiopias folk har levd med krig og lidelser i generasjoner. Hvis ikke dagens regime frivillig åpner opp for en rettferdig maktfordeling, ser det dessverre ut til at nok en oppvoksende generasjon vil erfare krigens grusomheter.