Og bakom synger skogene

Bedre enn «Villmark», for å ta det med en gang.

FILM: Det finnes kanskje omstendigheter hvor man kan forstå setningen «Jeg vil at du skal brenne henne» som en simpelthen veldig spissformulert kremasjonsbestilling. Men når Kristoffer Joner står over sin mors lik mens han sier det, og følger opp replikken med å knekke en finger på henne, mer enn aner man at forhistorien til den nye naturgrøsseren fra teamet bak på mange måter banebrytende «Villmark» er en komplisert foreldrerelasjon.

Mor fra helvete

Joner, eller «Kai Koss», som han kanskje litt vel litterært heter i filmen, viser seg å ha vokst opp med en mor med et oppdragelsessyn som ikke ville vært tenkbart utenfor skrekkfilmsjangerens persongalleri, hadde det ikke vært for at det nylig falt en dom i en sedelighetssak i Østerrike. Når han etter moras død vender tilbake til det avsidesliggende barndomshjemmet, er han så til de grader traumatisert at enhver dørklinke, vindushasp og barndomsleke gir ham trang til å knuse et eller annet, helst et speil.

Maksimaliseres

Denne tilstanden smitter ganske umiddelbart over på seeren (i den grad at det etter endt film er vanskelig å forbinde Nintendos gamle «Game & Watch»-lommespill med en mer uskyldig tid), men utnyttes nok til litt for maksimal effekt. Når Joner for fjerde gang ser en sprettball som peker tilbake til barndommen, kommer ledetrådene såpass tett at det ville kledd bedre denne påskens melkekartonggåte enn en film som i dens beste stunder er en snedig psykologisk grøsser, tettere beslektet med David Lynch enn med den samtidige norske sjangerfloraen.

For øvrig er det veldig merkbart nivå på fotografering og lydbruk, som enten blir stadig mer avgjørende for en vellykket skrekkfilm, eller så er man bare blitt spesielt obs på det etter den totale lydopplevelsen svenske «La den rette komme inn» var.

Vampete Park

Det har vært knyttet en viss spenning til Karin Parks skuespillerdebut. Den svensk-bergenske popartistens vampete designhotellresepsjonist «Miriam» viser seg å være lagt opp som en slags natursti for «Twin Peaks»-fantaster mer enn som en fullverdig birolle, men hennes sparsomme mimikk blir en slående kontrast til Kristoffer Joner, som, om han ikke gjør sin beste rolle, i alle fall sin mest kristoffer jonerske. For du vet hvordan man noen ganger tar seg i å tenke at det er noe kokett i dette at han liksom har så angst for alt mulig? Det tenker man ikke etter «Skjult».