... og cd-klang

Veteran som bare blir bedre og bedre med åra.

KLUBB: Pianisten Håvard Wiik er mandagsvert på Nasjonal jazzscene, Belleville, i februar, og spilte opp til jamsession i et triosett med saksofonisten Kjetil Møster og trommeslager Paal Nilssen-Love forrige kveld. Som ventet ble det en frihetlig affære, men Nilssen-Loves bølgende «trommetepper» er aldri uten puls, og ga åpenbart Møster og Wiik alt de trengte for å utfolde seg i stor klanglig velde. Spesielt Wiik virket sterkt klangfokusert denne kvelden og skapte i perioder Cecil Taylor/Messiaen-assosiasjoner med tette tonebyger, i en minikonsert som også hyllet Melodien gjennom noen vakre Møster-forløp.CD: Med «The Words And The Days» er Enrico Rava s «nye vår» på ECM i ferd med å slå over i høysommer. Den italienske trompeteren låter formidabelt sammen med sine fire landsmenn, og glir skiftevis ut i lange melodiøse svev, fyrer av smatrende tonesalver eller leker blant de lyseste tonene som en sorgløs kunstflyger blant hvite sommerskyer.Rava, med hele jazzspektret fra trad. til avantgarde under huden, viser i sitt 68. år teknikk og kraft, form og innhold og idé og utførelse i perfekt balanse. Aller best er han i «fri ballademodus» når han formidler de vakre, sårt gåtefulle melodiene sine med alle trompetens klanglige uttrykksmuligheter i bruk. Messingtonen er varm, men aldri innsmigrende, og om den er romantisk - vi har våre stereotypier om italienere - er det i så fall snakk om en ganske robust romantikk.

I BANDET ER fortsatt trombonisten Gianluca Petrella en sterk medstemme. Den nye pianisten, Andrea Pozza , virker mer ensembleorientert enn forgjengeren, Stefano Bollani, og skaper skreddersydde musikalske omgivelser sammen med den stødige kontrabassisten Rosario Bonaccorso og trommeslager Roberto Gatto . Kvintetten blir nok ettertraktet på europeiske festivaler i år, det er bare å håpe at ikke Rava tok ut hele norgeskvoten i fjor.

EN FERSK dokumentarfilm henter Billy Strayhorn (1915- 67) ut av den Ellington-skyggen som urettferdig nok kom til å utydeliggjøre ham for publikum gjennom nesten 30 år. På «Billy Strayhorn: Lush Life» tolker noen av dagens heteste Blue Note-artister den eminente komponisten/arrangøren/pianistens musikk, og først og fremst er det kvartetten Joe Lovano/Hank Jones/George Mraz/Paul Motian som gir albumet løft. «Chelsea Bridge» og «Lotus Blossom» er blant deres bidrag, mens sanger Dianne Reeves med forskjellige komp knapt gjør skam på blant andre «Lush Life» og «My Little Brown Book». Pianist Bill Charlap tar «Fantastic Rhythm» og «Valse», solo, duetterer med Hank Jones på «Tonk» og spiller trio med Lovano og Elvis Costello i «Blood Count», som med Costellos tekst heter «My Flame Burns Blue». Plata er en respektabel honnør til Strayhorns store bidrag, og selv uten «Take The «A» Train» en påminnelse om hvor sofistikert han skrev.