Og dagen inntil nå er god

Les utdrag fra Bertine Zetlitz' debutbok «Og dagen inntil nå er god».

Fate

Tidlig om morgenen i firetiden er jeg så ferdig som jeg kan bli. Men ingen jobber hele natten fånyttes. I rommene mellom sovende og våken har jeg gått de turer vi kan drømme om, pluss alle nye. De som ligger der, kommer da, og som jeg selv ligger, beveger de seg uhemmet, vokterløse.

Det er de samme som vender tilbake hver natt. Men i drømmehuset er skikkelsenes antall uendelig, kastet inn bakfra for å fylle hullene i rekkene etter som fronten og flankene tynnes. Hva jeg stusser over selv i drømme, er at de oppfører seg så likt, uansett hvor vi støter på hverandre, som om bakenfor alt jeg er, sitter noen i et rom høyt over de uendelige blanke flater, evige villniss, skogene der kampene aldri opphører.

En elleveåring kommer mot meg der jeg går bortover mot skolen med en lommelykt i hånden; en frekk liten gris, utsendingen fra alle drittsekker som stikker huet på sin veivete måte opp i trynet på meg, trampende på mine grener.

- Lufta er faen ikke for alle, sier jeg og knekker det møkkete hue som i årelange sekunder har veivet innenfor mine sirkler, med et kort brekk med håndflaten bakover, så noe spraker i nakken hans, låser så alle de sprellende kravlebeina i noen innøvde leddgrep og bruker nøtteknekkeren på de små klosaksene. Og venter rolig på nestemann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som kommer, og denne er større. I balletten glir han inn i favntaket, men motstanden er vag og gummiaktig - vi går noen runder slik ritualet forutsetter, men så sitter han der på baken, som hvilket som helst mannfolk med skrotten knekket sidelengs. Fleskenakken er smidd i knekken mellom biceps og min kabel av en underarm. Jeg har festet kveleren, mitt yndlingsgrep, og smiler henrykt til fotografen idet dommeren ruser inn.

Jeg arbeider meg ut av søvnen. Det fins mareritt som må leves, og de du selv kan våkne deg fra.

Jeg stiger og forundres over virkeligheten lettere enn natten. Lemmene ligger i unaturlige stillinger, høyre ben trukket opp med knærne frem, armene bent bakover rundt hodet som slanger som vokter slanger. Hånden dømt i stivnet tenkestilling under haken, som når søvnens siste fase ikke tillater at man rører seg. Selv når du sover, våker jeg, søster.

Nattbordet, brillene, klokken - jeg tåler ikke stramme ting når jeg skal sove, vekkerklokken jeg aldri bruker, med lysende tall, klare som halvblinde ser dem, idet jeg reiser meg og arbeider meg ut av sengen.

I den langsomme dagen gjenvinner de vante ting sin form og står frem fra skyggene. Gjenstandene i et hus, på sine faste plasser: Ting fra barndom og historien opp til nå, uskjønne og vakre i sin gjenkjennelige blanding rammer de inn morgenens minutter.

Men det er et prosjekt som aldri vil gi meg opp, og som gjør at jeg må jeg røre meg i landskapet, som en menneskepanter beveger seg. Lik den frykter jeg for mitt liv. Voldens følelser er hvite eller røde, og gjør alt gjennomskinnelig: Fra angstens første sammentrekninger fra bunnen, opp gjennom korsryggen og videre som på en tulipan der kronbladene faller flatt ned; armer og ben lammes av den kappete stilken. Verden hugger innover og opphever all rettferdighet inntil nåden gjenstår.

Volden er størst, og farligst med skarpest lyskraft. Min familie blir lett blå og gul på den ene siden. Når vi skal inn i vårt rom, må vi forbi der de svartkledde holder til, som tror Hong Kong og trener på å slå ut seg selv. Deres slag, brøl og stiliserte helte- stillinger mener vi å kunne gå rett gjennom. Vi kneiser forbi, vender dem ryggen og hilser mot vårt eget rom.

Menneskene der er eltet inn fra fjern og nær. Store og små som livet gir for lite, for mye og i feil blanding. Bukser som ikke passer. Dammer av våt skrekk.

Alle de ulike bøyer seg under loven når vi ordner kaos, klapper barna på hodet, skaffer dem drakter og skryter til mødrene, uttalt for første gang i noe land:

- For et flott barn du har -

- Takk, takk, til de vil prøve selv.

I kampen møtes angst og ånd i reneste form, slik liv død. Renhet gjør komplisert enkelt.

De fullkomne sto halvvendt mot motstanderen med armene ned og forholdt seg til det som kom, slik bare mestre i alle ringer makter, der millimetere skiller. Inntil en lå urørlig igjen. Vi underveis hopper så livet ikke skal treffe oss.

Midt i balletten blir jeg truffet. Jeg mener meg hurtigere enn vinden, listigere enn ormen, men tigeren som river meg i stykker, er illusjonen om han som umulig kan styre seg i sin tilstand og sparker mot puten med underbevissthetens kraft.

Alt er basert på at det ikke skal skje. Vår vei er livets turer som våken drøm, der motstanderen bekjempes med årvåkenhet. Syngende gjør jeg meg ferdig med den forrige og møter den neste i takten til det som beveger alt.

Og så skjer det som skjer når oksen treffer fektersken. Jeg slynges gjennom rommet, lander og hulker som en sprengt blomst etter at sjokkets hvite har veket for sorgens regnbue. Jeg sitter med spinkle, forslåtte lemmer. Dette har ikke hendt meg.