Og ingen vil hjem

De er hjemme når de er på jobb og opplever hjemmet og familien mer som en slitsom jobb. I USA foretrekker stadig flere arbeidstakere å tilbringe mer tid på jobben. Det er avisa The Guardian som kan fortelle at akkurat nå er selve temaet mann og kvinne imellom nye funn av forfatteren Arlie Russel Hochschild som viser at når så mange amerikanere jobber overtid, så er det ikke fordi de er nødt av økonomiske grunner, eller fordi de er redde for å miste jobben, men fordi de vil. De har det hyggeligere på jobben enn hjemme.

Nå har jo alltid menn visst at jobben er et utmerket tilfluktssted fra det tette og krevende familielivet. Det nye er åpenbart konsekvensene når også kvinner innser dette og holder seg lenger på jobben. Utviklingen har som kjent ikke brakt mannen tilbake til hjemmet, men kvinnen ut i mannens verden.

Dermed må arbeidstakerne kjøpe hjemmetjenester i form av utvidet omsorgshjelp til familiens barn, syke og gamle, hjelp til å vedlikeholde hus og klær, til matlaging og innkjøp. Så frydefullt travelt og meningsfullt har mor og far det på jobben i USA at arbeidstakerne har økt sin arbeidstid med gjennomsnittlig 164 timer, en hel måneds arbeidstid, de siste tjue åra. Ferietida er ikke mer enn tolv dager i året, heldigvis.

Russel Hochschild hevder i boka «The Time Bind» at hennes studier av store amerikanske bedrifter viser at bedriftenes forsøk på å innføre mer familievennlige arbeidsordninger var nytteløse. Tilbud om arbeidstidsforkortelser, fleksitid, deltid, jobbdeling og hjemmekontor benyttet nesten ingen seg av. Ordningene ville ikke ført til vesentlig tap av lønn, men arbeidstakerne foretrakk i stedet å tilbringe enda mer tid på jobben.

En undersøkelse av de største bedriftene i USA i 1990 viste at de ansatte foretrakk at bedriften kunne tilby hjemmetjenester framfor redusert arbeidstid. Heller hjelp til barnepass før og etter skoletid, når barna var syke, selv når gamle foreldre ble syke, enn å avkorte den betalte arbeidsdagen.

Hjemme regjerer i stedet de innleide reservehusmødrene. Et firma tilbyr team som rykker inn for å lage et par ukers middager som puttes i fryseren. Et annet tilbyr sin ekspertise på ansettelser av dagmammaer, hagestell og ikke minst personer som kommer hjem til deg for å vente på mannen som skal reparere vaskemaskinen. Den ideen burde forresten være gull verd.

Mens en gryende vekstbransje i Norge er hjemmesmurte matpakker på bensinstasjonen, og frykten øker for at kontantstøtteordningen på 3000 kroner måneden vil drive kvinnene tilbake til kjøkkenet i drabantbyen, i horder, forteller amerikanske arbeidstakere at de foretrekker jobben framfor hjemmet fordi livet på jobben er mest interessant. Jeg tror dem så gjerne. Hvem vil velge å sitte aleine hjemme med en toåring, oppvaskmaskin og TV når alle de andre er på jobben og har det fantastisk?

Det vil selvfølgelig utslitte, lavtlønte og deltidsarbeidende kvinner i omsorgsyrkene når vi nå trenger dem mest. Det vil de som ikke opplever at jobben tilbyr glede og utvikling, helse, fellesskap og status. Undersøkelser fra USA viser likevel at arbeidstakere heller vil bedre sine arbeidsvilkår enn å skape muligheter til å være mer hjemme hos familien. Jobben er vår viktigste sosiale arena. Det er på jobben vi har vennene våre, finner kjærester, flørter, samarbeider, får bekreftelse og er viktige. Hjemme er vi bare noen ganske få deltakere i et begrenset liv med ubegrensete og lite realistiske forventninger om å høste evig lykke i et utarmet nærmiljø. Her er vår innsats anonym og lite statusgivende, på linje med en dårlig betalt kvinnearbeidsplass.

På jobben tilhører vi en større sammenheng, vår identitet er koplet til bedriftens anseelse. Mens privatfamilien krymper og slår sprekker, tilbyr jobben samhørighet med en dynamisk storfamilie der forpliktelsene er gjensidige og omgangstonen uformell. Det er på arbeidsplassen stadig flere vil ha tilgang til siste nytt i dyr teknologi, det er her vi fører diskusjonene vi er kvalifisert for, her vi avtaler å spise middag etter jobben, ta en øl, trimme, gå på kino. Og enda verre, det er familieselskapet som representerer den sure plikten, ikke avdelingsfesten på jobben.

For selvfølgelig oppleves menneskets og særlig kvinnens flukt fra hjemmet som den alvorligste trussel mot alle nynostalgiens håp om at det lar seg gjøre å gjenreise familien som selve kjernen i samfunnets virksomhet. Det er Arlie Russel Hochschilds ærend å vekke oss til dåd mot en ukultur hun mener binder oss som slaver til jobbene våre. Mennesket må vinne tilbake døgnets timer, leser jeg i The Guardian. Men kan det nytte å stritte imot en utvikling som har flyttet oss naturlig med strømmen over dit hvor virksomheten skjer, på jobben?

Inntil det mot min formodning blir vanlig å danne nye og dynamiske samfunn i lokalmiljøet på grunn av ny teknologi på hjemmekontoret, må det være mest hensiktsmessig å finne ut hvordan folk best kan innrette seg innenfor bedriftenes storfamilier. Her henter stadig flere etterutdanning, stipendier, barnehageplasser, feriehytter, et minimum av helsetjeneste og den grunnleggende sosiale tilhørigheten vi ikke kan klare oss uten. I det postindustrielle Vesten er også vår arbeidsplass i ferd med å bli vårt hjem, bedriften vår nasjon, vårt inntil videre trygge holdepunkt i en omskiftelig verden der familier splittes hurtigere enn bedrifter rekker å flytte virksomheten ut av landet.

Hjemme ser vi TV og sover. Så går vi på jobb. Endelig hjemme.