Og nå: Gubberock

Snork.

CD: Dave Grohl har i forkant av albumslippet lovet et modnere og mer voksent Foo Fighters. Du kan ta ham på ordet for det. Det er ingen tvil om at Foo Fighters pyntet på en sliten rockescene med album som «The Colour and the Shape» og den selvtitulerte debuten på midten av 90-tallet.

Formelrock

Siden den tid har han har Dave Grohl programmessig servert oss en håndfull radiohits med et par års mellomrom, selv om det meste som minner om rock’n’roll i ordets rette forstand har tatt veien ut sidedøra.

Første ut i denne omgang er «The Pretender», en patentert Grohl-rocker som allerede landet trygt i sjela til den middels bevisste rockkonsument. Det er få som skriver like elegant og effektiv mainstreamrock som Dave Grohl, og «The Pretender» hører definitivt til blant de senere års bedre innslag, selv om du har hørt den et utall ganger tidligere. «Let It Die» og «Long Road To Ruin» er også grei, formelbasert Foo Fighters – slike låter som helt sikkert vil bidra til at platen holder seg varm en god stund framover. Deretter blekner forestillingen ganske kjapt.

Sovepiller

Countryflørten «Summer’s End» er i beste fall bare plump. «Statues» handler om å bli gammel, og det begynner i sannhet å bli noe alarmerende gubbete over dette kollektivet.

På «In Your Honour» la de til en ekstra disk viet akustisk materiale, denne gangen kommer sovepillene på løpende bånd i platas andre halvdel. En samleplate får nok bein å gå på når den tid kommer, med mindre du er grohloholiker, vil du klare deg lenge med den. «Echoes, Silence, Patience And Grace» føles litt som å tygge på papir, ikke saftige saker akkurat.