...og Oasis var ikke død

Oasis lykkes endelig med sitt tredje comeback-forsøk.

Prolog: Fem Manchester-gutter blir «verdens største rockeband» med platene «Definitely Maybe» og «(What's The Story) Morning Glory», på midten av 90-tallet. Siden den gang har det gått med noen kilo kokain, to bandmedlemmer har stukket av, to blondiner er blitt ekskoner og to nye album er blitt lunkent mottatt. Og jeg skal innrømme at jeg var forberedt på å slipe øksa, da jeg først fikk «Heathen Chemistry» i hendene. Men det slapp jeg heldigvis.

De usympatiske Gallagher-brødrene tviholder ikke lenger på kjepphestene sine. Denne gangen har Liam fått skrive mer og Noel fått synge mer. Den fengende førstesingelen «The Hindu Times» kjenner vi alt.

Refrenget på neste spor, «Force of Nature» med Noel på vokal, er blant skivas høydepunkter. Det føles som en befrielse med noen pauser fra Liams nasale stemme. De to vokalene låter så ulikt at jeg aldri ville gjettet riktig band, dersom jeg hadde hørt poplåta «She Is Love» tilfeldig på radioen.

Melodien minner faktisk litt om norske The Getaway Peoples «She Gave Me Love.» Singel nummer to, «Stop Crying Your Heart Out» , er en vakker ballade. Jeg falt også for det tøffe instrumentalsporet «A Quick Peel». Platas andre instrumental er et såkalt skjult spor, som dukker opp en halv time etter at siste låt er slutt. Liams egne låter «Songbird» og «Born On A Different Cloud» er svært Lennon-inspirerte, men den sistnevnte er likevel blant favorittene. Noen steder, som på «(Probably) All In The Mind» og «Hung In A Bad Place», dukker Treige-Oasis opp igjen og jeg husker plutselig hvorfor de egentlig kjeder meg.