...og på trommer: Jon Christensen!

Som trommeslager er Jon Christensen en stilskaper innen moderne jazz. I mars fylte han 70, lørdag feires han på Kongsberg Jazzfestival.

UNDERVEIS: Etter nærmest kontinuerlig turnévirksomhet med ulike ECM-band på 70- og 80-tallet, har Jon Christensen roet tempoet noe de siste åra. Men ikke mer enn at han stadig er å høre i ulike konstellasjoner som han i mer eller mindre grad preger med sitt unike spill. I tillegg til jubileumskonserten på Kongsberg skal han i sommer spille på Moldejazz i Terje Rypdals nye The Sound of Dreams-prosjekt, og på Oslo Jazzfestival i trio med Arild Andersen og den danske pianisten Carsten Dahl. FOTO: TERJE MOSNES
UNDERVEIS: Etter nærmest kontinuerlig turnévirksomhet med ulike ECM-band på 70- og 80-tallet, har Jon Christensen roet tempoet noe de siste åra. Men ikke mer enn at han stadig er å høre i ulike konstellasjoner som han i mer eller mindre grad preger med sitt unike spill. I tillegg til jubileumskonserten på Kongsberg skal han i sommer spille på Moldejazz i Terje Rypdals nye The Sound of Dreams-prosjekt, og på Oslo Jazzfestival i trio med Arild Andersen og den danske pianisten Carsten Dahl. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

- En torsdagskveld ringte Rowland (Greenberg):

«Hei Jon, kan du bli med på en jobb lørdag?»

«Ja, det kan jeg godt. Hva skal jeg ta med meg? Basstromme, cymbaler og....»

«...neeeii!!! Skarp og hi-hat. Men hvit skjorte og slips!»

Så lærte jeg dét. Tenk å få kompe Rowland, som var SÅ bra, en hel kveld på bare skarptromme og hi-hat — sånt lærer du en del av.

MER enn 50 år - og gudene vet hvor mange stikkeslag og vispestrøk - har passert siden telefonsamtalen mellom den store trompetstjernen og den unge, lovende trommeslageren. Jon Christensen viste seg å være usedvanlig lærenem, for da han rundet 70 i vinter, hadde «lovende» i 35 år vært avløst av internasjonalt ry som en av den moderne jazztrommingens mest utsøkte og stilskapende utøvere.

Sjekk et hvilket som helst jazzleksikon eller bruk en halv formiddag på cv'en hans på www.jazzbasen.no, og du skjønner hvorfor Kongsberg Jazzfestival har invitert ham til å spille jubileumskonsert med musikere han selv fikk ønske seg.

STILSKAPER: Fra Stan Getz, Bud Powell og Dexter Gordon via Karin Krog, Sonny Rollins, Jan Garbarek og Radka Toneff til Keith Jarrett, John Scofield og Tomasz Stanko — Jon Christensen har spilt med «alle» og påvirket nye generasjoner av trommeslagere med en spillestil som er både løs, søkende og drivende. Tidligere i år fylte han 70 år og skal feires med jubileumskonsert på Kongsberg Jazzfestival denne uka. Foto: Terje Mosnes
STILSKAPER: Fra Stan Getz, Bud Powell og Dexter Gordon via Karin Krog, Sonny Rollins, Jan Garbarek og Radka Toneff til Keith Jarrett, John Scofield og Tomasz Stanko — Jon Christensen har spilt med «alle» og påvirket nye generasjoner av trommeslagere med en spillestil som er både løs, søkende og drivende. Tidligere i år fylte han 70 år og skal feires med jubileumskonsert på Kongsberg Jazzfestival denne uka. Foto: Terje Mosnes Vis mer

—ALLE jeg spurte svarte ja, sier Christensen, som gikk til den innerste kretsen: sanger/låtskriver Emilie Stoesen Christensen, saksofonist Tore Brunborg, tangentmann Bugge Wesseltoft og kontrabassist Arild Andersen. Emilie er hans og Ellen Horns musikerdatter, Brunborg og Wesseltoft har han delt scene med utallige ganger siden tidlig på 80-tallet.

Andersen, i likhet med Christensen selv, inngår i firkløveret med Jan Garbarek og Terje Rypdal som gjennom plateselskapet ECM brakte det nye norske jazzuttrykket ut i verden fra ca 1970 av.

Siden har bassisten og trommeslageren fortsatt samarbeidet gjennom blant annet kvintetten Masqualero og en lang rekke andre grupper og prosjekter.

—Vi har øvd inn fem-seks av Emilies låter og omtrent like mange av Tore, Bugge og Arild, forteller Christensen. Hans Kongsberg-historie strekker seg gjennom seks tiår, og én av festivalkonsertene husker han spesielt godt:

- Konserten med Sonny Rollins i 1971. Han var jo en av de aller største jazzstjernene, så Arild, Bobo (Stenson) og jeg var litt anspente da vi skulle øve med ham dagen før konserten. Men det første han sa, var: «Jeg har holdt på hos tannlegen med å sette inn nye tenner og har ikke spilt på j.... lenge. Jeg er mer nervøs enn dere, så kom igjen, vi bare går ned og spiller noen coole låter sammen.» Det ble en veldig morsom opplevelse.

FOR oss som stilte inn ørene på jazz først rundt 1970 har Jon Christensen «alltid» vært der. Gjerne bakerst i bandet med hodet karakteristisk på skakke og med det spillet som på sitt beste er en slags konsert i konserten, et hårfint balansert driv- og fargeleggingsinferno som swinger, bølger og sparker med nesten skremmende kraft og henvendelse, og hele tida fullt integrert i helheten.

Den unike utfoldelsen har fått jazzhoder i inn- og utland til å skrive og snakke om Jon Christensens «intuitive plasseringsevne i musikken», men er den egentlig intuitiv?

KLASSISK JON: Robert Masottis klassiske pressefoto av Jon Christensen fra tida da han spilte på «alle» ECM-plater og turnerte mer eller mindre kontinuerlig.
KLASSISK JON: Robert Masottis klassiske pressefoto av Jon Christensen fra tida da han spilte på «alle» ECM-plater og turnerte mer eller mindre kontinuerlig. Vis mer

I så fall: Hvor kommer erfaring og bevisst forberedelse inn i bildet?

—Spillet mitt er en blanding av det du nevner, sier han. —En hver bassist, pianist og trommeslager har sin måte å spille et komp på. Noen spiller rett på beatet, andre legger seg litt bakpå, mens andre igjen pusher og ligger litt foran beatet. Når jeg spiller, må jeg straks finne ut hvor pianisten og bassisten legger seg, og så plassere meg sånn at vi høres samstemte ut og swinger. Det er snakk om små nyanser, men de er viktige for at et band skal låte som en enhet og ikke som en gjeng musikere som trekker i hver sin retning.

—Må du innrette deg etter solistene også?

—Ja. Charles Lloyd, for eksempel, en god venn, vil gjerne ha et stødig komp med noen tydelige enere her og der. «Jon, du spiller av og til så løst at jeg blir litt usikker,» sa han, «kan du ikke være med på noen groover og litt sånt?» Og det er helt ok, alle har en idé om hva slags komp de liker. Stan Getz hadde låter med rubato introer der jeg bare kunne ligge og flyte og fargelegge, men når han satte i gang selve melodien, spilte Arild, Bobo og jeg sånn som han ville ha det. Og det er ingen tvil om at det låt best, det ville gått dårlig å spille veldig fritt bak Stan Getz.

JON CHRISTENSEN hadde sine første spillejobbene da han var 15 og var godt etablert som norsk jazzmusiker som 20-åring. Var det enklere å bli jazzmusiker rundt 1960 enn det er i dag, før universiteter og høgskoler tilbød jazzundervisning og før rocken for alvor stjal ungdommens sjel, sinn og lommepenger?

—Det var kanskje det, reflekterer han. —Jeg hadde ingen lærere, lærebøker eller jazzundervisning, men jeg fikk spille mye. Det kom ikke 50 nye musikere ut av alle jazzlinjene hvert år, jeg fikk jobber og i de første åra fikk jeg bryne meg på musikere som var bedre enn meg. Det lærer du veldig mye av.

 —Hvem hørte du på?

—Jeg gikk ut og hørte på de gamle gutta som jeg syntes var veldig bra, folk som Pete Brown og Tore Birkedal. Etter hvert ble jeg kjent med yngre kolleger som Ole Jacob Hansen og Atom — Svein-Erik Gaardvik - og vi snakket mye sammen, tipset hverandre på plater som vi absolutt burde høre og gikk helt tilbake til Baby Dodds, Sid Catlett og Zutty Singleton for å skjønne hvordan jazztrommeslagere hadde påvirket hverandre gjennom jazzhistorien helt fra 1920-tallet.

Da Metropol Jazz Center i Akersgata kom i gang i 1960, med amerikanske solister som var på europaturné og spilte en uke i hver by med lokale komp, fikk gjerne Ole Jacob bebop'erne, Atom de mer balladeorienterte og jeg alt mulig rart, inklusive modernistene.

Den jeg husker best, er Dexter Gordon. Han var en veldig hyggelig fyr som ble litt pappa for meg og fortalte meg en del ting som jeg selvfølgelig har lært av.

«Du skjønner det, Jon,» sa han, «at når jeg spiller, er jeg ganske tung på beatet, og da må ikke du følge meg. Du må pushe, for ellers ender vi opp med ballader på alle låtene. Og når jeg spiller fort, skal du ikke henge deg på og prøve å spille likt med meg, du skal bare spille helt streite fjerdedeler»

Han var flink til å skape dynamikk og få meg til føle meg sikker på det jeg skulle gjøre. Jeg spilte en uke med ham i 1963, og så var vi i Molde og gjorde den konserten der Sonny Stitt kom inn, den med den klassiske duellen.

—Hører du noe i dag som slår deg som noe helt nytt i jazzen, i forhold til det du har holdt på med i 50 år?

—Nei. Jazz som en blanding av mange forskjellige musikksjangrer er for så vidt nytt, men det er lenge siden jazzmusikere begynte å ta inn elementer fra for eksempel ulike typer folkemusikk i jazzen. Egentlig er det veldig lite som er helt nytt.

CREDO: I tekstheftet til ECM-albumet «rarum: Jon Christensen. Selected Recordings» kommer trommeslageren med fire utsagn: I: «Bandfølelse er viktigere enn bravura», II: «Mindre er mer», III: «Hvor fort kan du spille langsommere?» og IV: «Et beat er ikke alltid det du tror det er.» Christensen er med på ca 60 ECM-album, så vidt vites flere enn noen annen musiker. FOTO: TERJE MOSNES
CREDO: I tekstheftet til ECM-albumet «rarum: Jon Christensen. Selected Recordings» kommer trommeslageren med fire utsagn: I: «Bandfølelse er viktigere enn bravura», II: «Mindre er mer», III: «Hvor fort kan du spille langsommere?» og IV: «Et beat er ikke alltid det du tror det er.» Christensen er med på ca 60 ECM-album, så vidt vites flere enn noen annen musiker. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer