Og så seilte vi på Themsen

LONDON (Dagbladet): Klokka 20.45 (Buddy-tid) i går kveld: Ketil Bjørnstad var i det klassiske flygelhjørnet. Terje Rypdal sto midt i gitarsvermen. David Darling hadde enecello med fri tolkning. Og bak trommene hang Jon Christensen. Vi satt i bilen, fire minutter unna i skyggen av tida, Big Ben.

Vi så ned på Queen Elizabeth Hall, Themsen var i brun rute. Hjertepumpa banket i stresstakt. Konserten hadde startet. Denne anmelderen hadde begått en dødssynd. Han var for seint ute, og ingen unnskyldninger var gode nok. Men, trafikken ga blaffen i jazzen. Sorry!

Vaktdame klokka 20.51: «Dere må vente til neste applaus.» På en liten tv-skjerm over henne kunne vi se og høre lyden fra «The Sea» med Bjørnstad & compiser.

Bånn lydgass

Forklaring til dame i blått: Neste applaus, den kommer nok ikke før om 17 minutter, slipp oss inn, PLEASE. Rypdal sto i skyggen, vi så han så vidt på skjermen. Han var i Chaser-lune. Terje fra Oslo, denne noble Shadow-veteran, elektrisk herre, samtidskomponist & rocker. Han ga lyd. Bånn lydgass. Vi ville inn. NÅ! Klarte det, og stille rett i setet.

Og til deg der hjemme som det heter. Les nå dette som en anmeldelses beskrivelse eller anmeld anmelderen til jazzpolitiet. Forresten, gjør pokker hva du vil. De neste snaue to timene i går kveld hadde vi det stille ekstatisk. Hjertemuskelen fant de rytmiske frislagene til Christensen.

Fest og coolera

Og det burde reises en statue av Manfred Eicher, mannen bak plateselskapet ECM. Tyskeren som sydde denne kammerjazzgjengen sammen i sin tid, og som fikk Bjørnstad ut av forfatterlinjene og inn med notene. Bjørnstad spilte mellom dem i går. Notene altså.

Amerikaneren Darling angrep cellostrengene fra alle mulige hold. Han satte inn bakkestyrker og luftvernet. En hel Fläskkvartett aleine. Og bak satt Jon Christensen, mister coool. Han som mønstra på skuta jazz, mens det meste av hans oppvekstgenerasjon så etter fast dame og jobb. Han og Rypdal sammen, fest og coolera.

Christensen ser ut som han vil klare å finne en eller annen rytme om så en dødstornado rammer lokalet.

Stor og rare og dumme ord? Sikkert, men bruk det mot meg. Det samme kan du gjøre med denne, du behøver ikke lenger gå over Dave Brubecken etter jazz.

Karius og Baktus

I går seilte vi alle sammen på og i det våte elementet. Ut av dronningsalen og ned til Themsen, videre ut mot elvas svære munninga. Der ute i drømmene traff alle, de for få som var i salen, noen de kjente. Vi?

Karius og Baktus som ropte: «Hold deg fast, anmelder».

MUSIKK PÅ THEMSEN: Ketil Bjørnstad ga publikum en rytmisk dose under London Jazzfestival i går kveld.