Professor Bernt Hagtvet har spurt hva samfunnet vil med høyere utdanning og forskning. Han frykter at universitetene skal bli lunkne masseutdanningsinstitusjoner og viser til studentenes barnslige pensumfetisjisme og intellektuelle uselvstendighet. Uha!

Hagtvets utspill, framført på tradisjonelt vis som gammeldags kronikk i papirmediet Dagbladet, der han som klassisk oppdrager utfordrer ungdommen til å tenke selv og ta ansvar for sin egen utdanning, er ikke bare storartet i sin patos, det lyder også som musikk i ørene hos alle oss som mener vi husker hvor meget bedre alt var før.

Dessverre kan jeg verken påvise eller tilbakevise at studentene var mer nysgjerrige eller erkjennelsessøkende før. Jeg synes ikke engang det er viktig. Derimot minner jeg om at når et samfunn er i sterk forandring, som nå, med fare for at det oppstår en nærmest rituell motsetning mellom dem som ser framover og dem som ser bakover, da skal vi takke enhver som griper pennen for å drøfte noen av tenkningens vilkår, Derfor, takk, professor Hagtvet.

Selv er jeg overbevist om at studenter på alle nivåer innenfor den lutherske kulturkrets i hovedsak studerer for å kvalifisere seg til et lønnet arbeid som også skal være stimulerende i den forstand at arbeidet helst skal gi livet et meningsfullt innhold. Det er for alt jeg vet beklagelig at de ikke først og fremst søker ny erkjennelse for erkjennelsens egen skyld, men det er forståelig. Vår kultur knytter fortsatt deltakelse i arbeidslivet så tett til menneskets egenverdi i samfunnet, at vi trygt kan si at ennå står Aristoteles' klassiske skoleretning svakt, den som hevdet at arbeidet står i veien for tenkningen.