Og tar kontrollen selv

Professor Bernt Hagtvet har spurt hva samfunnet vil med høyere utdanning og forskning. Han frykter at universitetene skal bli lunkne masseutdanningsinstitusjoner og viser til studentenes barnslige pensumfetisjisme og intellektuelle uselvstendighet. Uha!

Hagtvets utspill, framført på tradisjonelt vis som gammeldags kronikk i papirmediet Dagbladet, der han som klassisk oppdrager utfordrer ungdommen til å tenke selv og ta ansvar for sin egen utdanning, er ikke bare storartet i sin patos, det lyder også som musikk i ørene hos alle oss som mener vi husker hvor meget bedre alt var før.

Dessverre kan jeg verken påvise eller tilbakevise at studentene var mer nysgjerrige eller erkjennelsessøkende før. Jeg synes ikke engang det er viktig. Derimot minner jeg om at når et samfunn er i sterk forandring, som nå, med fare for at det oppstår en nærmest rituell motsetning mellom dem som ser framover og dem som ser bakover, da skal vi takke enhver som griper pennen for å drøfte noen av tenkningens vilkår, Derfor, takk, professor Hagtvet.

Selv er jeg overbevist om at studenter på alle nivåer innenfor den lutherske kulturkrets i hovedsak studerer for å kvalifisere seg til et lønnet arbeid som også skal være stimulerende i den forstand at arbeidet helst skal gi livet et meningsfullt innhold. Det er for alt jeg vet beklagelig at de ikke først og fremst søker ny erkjennelse for erkjennelsens egen skyld, men det er forståelig. Vår kultur knytter fortsatt deltakelse i arbeidslivet så tett til menneskets egenverdi i samfunnet, at vi trygt kan si at ennå står Aristoteles' klassiske skoleretning svakt, den som hevdet at arbeidet står i veien for tenkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det utdøende industrisamfunnet gjelder fortsatt Luthers morallære: Arbeidsplikt til ære for guddommen. Men som kjent står alle sannheter for fall før eller siden. Aristoteles er nemlig langt bedre tilpasset den moderne teknologien enn Luther, nå som vi holder på å skaffe oss stadig mer fritid til både tenkning og lek. Vi er underveis mot det som skal bli framtidas arbeidsoppgaver, oppgaver som skal løses på nye måter som kommer til å forandre innholdet i de fleste begrepene som regulerer forholdet mellom det vi ennå kaller «begge parter i arbeidslivet», og som tar sikte på å skape forutsigbare og stabile forhold for partene.

I det digitale samfunnet, og det er her ganske uavhengig av det kommende tusenårsskiftet, ser vi allerede at avtaleverket må omformes for å takle rask og kontinuerlig forandring, samtidig som det tilpasses individenes grunnleggende behov for trygghet og ulike krav til arbeidsvilkår på forskjellige stadier i livet. Da er det selvfølgelig interessant å diskutere hvordan universitetene skal ivareta sin oppgave som den ypperste kilden til erkjennelse, for den som søker slikt.

Like interessant kan det være å drøfte universitetets ansvar for å ruste seg til å bli det best tenkelige lærestedet for framtidas individuelle og spesialiserte kompetansebygging, den såkalte livslange læring, en avgjørende forutsetning for om deltakerne i arbeidslivet skal få fortsette som deltakere.

I markedet for kompetansebygging kommer vi nok til å se stadig flere aktører. Framtidsforskerne spår vekst av privatskoler med skreddersydde og målrettede tilbud, globale og lokale. Samarbeidet mellom skoler på alle nivåer og næringslivet vil også øke. Den største utfordringen kan likevel bli å utvikle alternative undervisningsopplegg til skolesystemet slik vi kjenner det, ved hjelp av ny teknologi. Og professor Hagtvet kan bli bønnhørt når han ber misfornøyde studenter om å holde seg unna forelesningene. I framtida kan stadig flere komme til å velge bort universitetet, fordi de kan finne vel så kvalifiserte kompetanseselgere utenfor det tradisjonelle undervisningssystemet.

Slik kan studentene nettopp gjøre som Hagtvet sier, ta tilbake både ansvaret for og kontrollen over egen utdanning. Og universitetet må velge om det vil være en sekundær arena for kunnskapsformidling eller tilpasse seg den nye studenten, kompetansebyggeren, som kjøper kompetansen hun ønsker der den er best og mest tilgjengelig gjennom hele livsløpet.

Jeg ser universitetets behov for å problematisere en utvikling som reduserer de hellige haller til en slags akademiske yrkesskoler. Men når vi befinner oss midt i tidsskillet der vi ennå ikke fullt ut aner rekkevidden av den nye teknologiens konsekvenser for læring, erkjennelse og arbeid, da tror jeg vi må ty til andre metoder enn den Gudmund Hernes benytter når han råder studentene til å lese mer, eller når Bernt Hagtvet for å bli hørt ber dem vokse opp og slutte å sutre. Til gjengjeld svarer alle politikere utdanning, utdanning, utdanning, hver gang vi løfter blikket framover og undres over hvordan vi skal takle utfordringene. Hvem er det de snakker til?

Det vi vet, er at dagens og morgendagens arbeidsdeltaker må innfri krav om tilpasning, etterutdanning, selvstendighet og kreativitet i en grad vi ikke har kjent tidligere. Og morgendagens kompetente arbeider holder allerede nå på å utdanne seg til sin egen selvstendige og fleksible enhet i arbeidslivet, med klare krav om arbeidsvilkår hun kan akseptere. Det er denne studenten som nå søker sitt akademi. Hun lar seg neppe hysje på av far som husker hvordan det var da han var gutt. Dette er faktisk universitetets utfordring.