...og Unni er fortsatt med

Tre år er gått siden den totalt ukjente Unni Wilhelmsen debuterte med cd-en «To Whom It May Concern». Først nå framstår hun som en moden artist.

Unni Wilhelmsens ambisjoner har ført henne til USA og produsenten Malcolm Burn, som har tøyd låtene hennes og utsatt de enkle sangene for vidd og kunnskap om kreativt studioarbeid. Hun lager fremdeles enkle sanger, slike som kommer av seg selv når man sitter med kassegitaren og pludrer og småsynger.

Tekstene er stemningsbaserte skildringer, tanker, følelser og opplevelser. Platas kanskje beste kutt, «Current Position», handler om en stripper på oslobaren Blaze, der Wilhelmsen jobbet som croupier.

«Back In The Blonde» er Unni Wilhelmsens minst umiddelbare plate. Den har flere iørefallende sanger, men de er foredlet slik at de ikke framstår som like direkte som tidligere.

Produsenten Burn har gitt Wilhelmsen og hennes sanger et skjær av finesse og eleganse:

Ikke noe jålegreier, men en touch av det høyreiste som man finner i Daniel Lanois' egne plater eller i Lanois' arbeid med blant andre Emmylou Harris.

Låtene er minimalistiske, kledd nakne og framstår som skjøre. Stemningsbilder, gitarklanger, lyd som sildrer fra veggene - og Wilhelmsens stemme som hele tida står i fokus.

Unni Wilhelmsen avslører samtidig at hun er en ordinær artist og en låtskriver uten voldsomt særpreg. Hun skriver fine tekster og gode melodier med et feminint fortegn. Hun er ingen Alanis Morrisette, Tori Amos, PJ Harvey eller Patti Smith, men med riktig valg av samarbeidspartnere, framstår hun som moden og modig.

For man kommer langt med god smak.