PÅ DEN RØDE LØPEREN: Woody Allen lanserte sin siste film «Midnight in Paris» under årets filmfestival i Cannes. Her er han med hovedrolleinnehaverne Rachel McAdams og Owen Wilson på den røde løperen ved Croisetten. Men Allen føler stadig at storheten han streber etter, unnslipper ham. Foto: Francois Guillot/Afp/Scanpix.
PÅ DEN RØDE LØPEREN: Woody Allen lanserte sin siste film «Midnight in Paris» under årets filmfestival i Cannes. Her er han med hovedrolleinnehaverne Rachel McAdams og Owen Wilson på den røde løperen ved Croisetten. Men Allen føler stadig at storheten han streber etter, unnslipper ham. Foto: Francois Guillot/Afp/Scanpix.Vis mer

- Også dette som begynte så bra!

Regissør Woody Allen (75) er nesten aldri fornøyd med sine egne filmer.

Som eneste skandinaviske avis fikk Dagbladet et eksklusivt møte med mesterregissør Woody Allen (75) da han lanserte sin siste film «Midnight in Paris» under årets Filmfestival i Cannes.

I filmen unnslipper en manusforfatter med kunstnerambisjoner sin masete kjæreste og hennes ufordragelige venn når han gjennom en magisk port i tiden forflytter seg til 20-tallets Paris. Der møter han Hemingway, F. Scott Fitzgerald og Gertrude Stein, og de oppfører seg akkurat slik han fantaserer om at ordentlige intellektuelle gjør.

Det er en type mennesker som dukker opp i filmene dine med jevne mellomrom - nemlig disse belærende mannsskikkelsene som kvinner beundrer og hovedpersonen forakter. I «Midnight in Paris» er det Michael Sheen som spiller dette enerverende mennesket. Hvorfor vender du stadig tilbake til disse mennene?

— Fordi jeg støter på dem hele tiden. Det er en type mennesker som insisterer på å fortelle deg alt de vet, enten det er om politikk eller sport eller litteratur. De uttaler seg med en fullstendig uberettiget selvtillit og autoritet. Noen ganger vet de hva de snakker om, andre ganger ikke. De morer meg bestandig. De er morsomme og grenseløst irriterende.

Kan det hende de ikke mener å være nedlatende?

— I de fleste tilfeller tror jeg ikke det. Jeg opplever dem som pedanter. Om du nevner noe du har lest i avisen, vil de fortelle deg alt om det som om de var eksperter. Men de kjenner ikke til hele historien, bare bruddstykkene. Og de færreste utfordrer dem fordi folk flest ikke vet noe som helst. De er redde for å spørre, og sier ikke: Hvordan vet du det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du er en beundrer av stykkene til Henrik Ibsen. Hva betyr de for deg?

— Henrik Ibsen var modellen da jeg studerte dramatisk struktur som ung. Han var den alle lærerne og alle teaterfolka så til som et eksempel på hvordan du skal skrive et klassisk skuespill, fordi stykkene hans er så godt laget, så perfekt konstruert. «Et dukkehjem», «Gjengangere» og «Byggmester Solness» er flotte stykker. Og så har jeg alltid hatt en forkjærlighet for «Hedda Gabler». Jeg liker denslags kvinner.

Denslags kvinner?

— Du vet. Tiltrekkende og slemme.

Hovedpersonen i «Midnight in Paris» er en manusforfatter som drømmer om å skrive romaner. Hvorfor er protagonistene dine så ofte skrivende mennesker?

— Jeg vet hva slags problemer skribenter har. Jeg føler meg hjemme når jeg skriver om den slags utfordringer. Jeg ville ikke føle meg hjemme med å skrive om atomforskere eller slaktere. Jeg vet ikke hva de gjør. Forfattere vet jeg alt om. Jeg vet hvordan hjemmene deres ser ut, hvordan de kler seg, hva de strever med.

Selv har du hatt stor suksess, noe som nesten alltid unnslipper forfatterne i filmene dine. Hvorfor skriver du stadig om feilslåtte ambisjoner?

— Jeg har masse sympati for kunstnere som sliter. Jeg har tilbrakt mesteparten av livet med å bale med ambisjoner jeg ikke når. Også jeg strekker meg hele tiden etter storheten. Jeg prøver og prøver, men den unnslipper alltid. Jeg prøver igjen, og lager en film til, og så blir jeg skuffet igjen. Og så prøver jeg igjen og tenker at denne gangen skal det bli storartet, og slik fortsetter det.

Hva er det du jakter på?

— Jeg forsøker å komme til øyeblikket der jeg kan si til meg selv: Wow, se på dette, dette er fantastisk. Men jeg har aldri hatt den følelsen. Det har hendt at jeg synes det jeg har laget har vært riktig godt. Men mesteparten av tiden tenker jeg, nei, dette gikk ikke. Og så dette som begynte så bra. Hvordan kunne det ende opp slik?

Hvilke av filmene dine synes du kommer nærmest?

— «Match Point» og «The Purple Rose of Cairo» ble akkurat det jeg ville de skulle bli. «Husbands and Wives» også. Men det er ikke mange. Noen av de andre filmene er blitt ok.

I «Midnight in Paris» drømmer svermeren Gil, spilt av Owen Wilson, om å leve i fortiden. Er dette en lengsel du deler?

— Jeg kjenner igjen lengselen etter å være et annet sted enn der du er, etter å være en annen. Øyeblikket kan være uutholdelig. Det er lett å tenke at om jeg bare kunne leve i Paris, London, Bora Bora, så ville livet mitt vært bedre. Men når du tenker slik, tenker du bare på det som er fint ved å være et annet sted eller i en annen tid. Når jeg tenker på Paris i mellomkrigstiden, tenker jeg på Fitzgerald og Hemingway. Men mye fryktelig skjedde også på den tiden. Kvinner døde i barselseng. Jeg ville aldri levd i en annen tid.

Hva er det ved nuet som gjør at det ikke er til å bære?

— Livet er i seg selv et mareritt. Du er i en tragisk situasjon, der det ultimate utfallet er tragisk. Du fødes, du lever, men du vet ikke hva hensikten er. Du lever, du dør, du er borte. Livet er som en mørk gardin som åpnes så vidt, så en glipe av lys får sive inn, og så lukkes den igjen. Det er fryktelig. Og derfor vil alle flykte inn i noe annet, inn i noe magisk, til et sted der livet ikke slutter, der du ikke blir gammel og syk, og du ikke dør, og der det finnes noe som betyr noe. Der livet ikke bare er denne brutale kollisjonen av molekyler.

Appellerer tragedien mer til deg enn komedien?

— Ja. Jeg skulle ønske jeg egentlig hadde en tragisk muse, men det naturlige instinktet mitt gikk alltid i retning av å more andre. Og det har plaget meg. For de forfatterne og filmskaperne jeg selv har vært opptatt av, Eugene O?Neill, Tennessee Williams og Ingmar Bergman, har denne tyngden. Jeg har forsøkt meg på det samme noen ganger, men jeg gjør det ikke like lett og definitivt ikke like godt. Komedien kommer lettere til meg. Jeg har et større talent for å være morsom.

Frykter du noen gang at du plutselig ikke skal være morsom lenger?

— Nei. Det er det eneste jeg ikke er redd for. Jeg har aldri hatt skrivesperre. Jeg har forsøkt å forestille meg at jeg våkner en dag og ikke er morsom, men jeg klarer ikke. Det er bare det jeg er. Jeg ble tekstforfatter i tv da jeg var seksten. Da skrev vi for et show som ble sendt hver lørdag. Mandag måtte vi begynne å skrive. Vi hadde ikke tid til å sitte og vente på at musen skulle tale til oss.

Filmer som Ingmar Bergmans «Det syvende segl» tar med stor kraft opp spørsmålet om hvordan man skal takle frykten for døden og tilværelsens iboende absurditet. Dette er også tankegods som finnes i rikt monn i dine filmer. Idémessig har du og Bergman mye til felles. Så hva består egentlig forskjellen i?

— Forskjellen er at tragedieforfatterne konfronterer disse problemene direkte og jobber seg gjennom dem. Komikerne lager satire over dem, tar brodden av dem, fordi den tragiske konfrontasjonen for dem ville være for pinlig. Så når du sitter og ser på «Det syvende segl» blir du grepet og tenker at det er strålende, fantastisk. Når det er over, har du hatt en stor opplevelse. Komedien kan ha det samme innholdet rent cerebralt. Men komikeren nærmer seg det samme stoffet med vidd og distanse. Det er ikke emosjonelt tilfredsstillende. Det er som forskjellen på en stor middag og en velsmakende dessert. Desserten er det jeg som lager. Men den tunge middagen er veldig viktig for meg. Og jeg skulle heller laget den enn desserten.

PÅ SETTET:  Woody Allen instruerer Rachel McAdams og Owen Wilson.
PÅ SETTET: Woody Allen instruerer Rachel McAdams og Owen Wilson. Vis mer