POESIPRAT: Dagbladets Tom Stalsberg intervjuer forfatter Jan Kjærstad på arrangementet "Rom316" under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
POESIPRAT: Dagbladets Tom Stalsberg intervjuer forfatter Jan Kjærstad på arrangementet "Rom316" under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Også en togkonduktør kan få behov for å deklamere dikt

Litteraturens kraft.

Kommentar

LILLEHAMMER (Dagbladet): Toget forlater perrongen klokka 09.34.

For tiende gang arangerer Dagbladet litteraturtog opp til Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Å si at kupeen er full ville være en overdrivelse, men det er kaffe, kveitesandwich og en god gammeldags konduktør som i utgangspunktet er litt skeptisk.

Han har ikke fått beskjed. Alt er slett ikke på skinner.

Men det ordner seg. Jan Kjærstad begynner høytlesningen med et utdrag fra «Normans område» fra 2011.

Om tenåringen John, kapteinen på fotballaget, som skulker en livsviktig kamp for å fortsette lesingen av Ernest Hemingways «Og solen går sin gang».

For John blir plutselig kraften i litteraturen viktigere enn laget.

Viktigere enn lojaliteten til vennene.

Viktigere enn alt.

Les også: En av Norges mest eksklusive litterære begivenheter har blitt bok.

Toget dunker opp mot Eidsvoll.

Konduktøren går forbi.

- Kan man noen gang gjenoppleve den følelsen man får når man leser litteratur i ungdomstida, spør Kjærstad.

Og får meg til å tenke på da jeg selv leste «Og solen går sin gang» på nittitallet en gang. Også det på et tog, på interrail gjennom Europa. Boka gjorde uutslettelig inntrykk.

Det slår meg at jeg har jaktet på den leseropplevelsen hele mitt voksne liv.

Konduktøren går forbi igjen. Sveiper etter nye passasjerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det Kjersti Rorgemoen sin tur. Hun leser fra sin «Håpet og festen» fra 2015.

Denne gangen stopper konduktøren.

Han lytter.

Et sted mellom Tangen og Stange avslutter Rorgemoen sin høytlesning. Programmet er avsluttet. Vi klapper. Plutselig tar konduktøren ordet.

Inspirert av høylesningen til Kjærstad og Rorgemoen, og ikke minst det fine været, vil han gjerne deklamere et dikt. Konduktøren peker ut av vinduet der sola skinner over jordene. Han tror det er Wildenvey.

- «Solen skinner som aldri før, på vår grønnkledde jord. Hanen galer i vilden sky. Det er sommer i nord»

Han forteller at han har kunnet diktet i mange, mange år.

- Det var min mor som lærte meg det. Det må være femti år siden, men det sitter, det, forteller han.

Som hos fotballgutten John er det en kunstopplevelse han opplevde i barndom, ungdom som sitter klistret.

Les også: Diskuterte flyktningkrisa på litteraturfestivalen på Lillehammer.

Så der, på toget et sted mellom Tangen og Stange får man to små bevis på litteraturens potensielt enorme kraft. Først, det at jeg etter Jan Kjærstads høytlesning plutselig kjenner meg selv enda litt bedre. Deretter, hvordan litt overraskende togpoesi kan inspirere en i utgangspunktet ganske skeptisk konduktør til plutselig å ville deklamere dikt.