Også kunstnere trenger lønn

KUNSTNERLØNN: Under vignetten Signaler 2. juli spør Gudleiv Forr seg selv om staten har et ansvar for å gi sultne kunstnere forsvarlig lønn. Hans eget svar er det ikke lett å bli klok på, så derfor tar jeg opp hansken.

Storting og regjering har gang på gang de siste 50 årene – og helt sikkert noen ganger tidligere også – vedtatt at staten skal holde seg med en kulturpolitikk. Hensikten er åpenbar; landet skal ikke bare bygges med lov, men med kultur. Kulturarven skal forvaltes og utvikles; kunst skal skapes og formidles; landets innbyggere skal selv delta uten økonomiske, sosiale og etniske hindre. For å få til dette, trengs det kunstnere. Og siden kunstproduksjon sjelden er lønnsom i et kapitalistisk marked, må kunstproduksjonen finansieres eller i det minste subsidieres av staten.

For meg er slutningen åpenbar: Når staten trenger kunstnernes produkter for å nå sine mål, skulle det bare mangle om ikke staten også bidrar til en forsvarlig lønn. Ja mer enn det; bidrar til at kunstnerne får nyte godt av velstandsutviklingen på linje med resten av samfunnet. Den ferske undersøkelsen om kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold viser at dette har staten ennå ikke klart.

Når dette nå er ettertrykkelig dokumentert på oppdrag for staten selv, forventer jeg handling. Vi skal bidra med ideer og forslag til tiltak som kan bedre kunstnerens kår, så får staten bidra med midlene. Gudleiv Forr tar feil når han mener å vite at skuespillere har en tarifforganisasjon og tradisjon for å gjøre felles sak, mens musikere ikke har det. Musikernes fellesorganisasjon (MFO) er en sammenslutning av tre organisasjoner, hvor den eldste ble etablert i 1906 og den nest eldste i 1911. Profesjonelle musikerne sto faktisk sammen om felles krav også lenge før det, og gjør det fortsatt. Våre nær 7 000 medlemmer er et levende bevis for det. Noen av dem har med fellesskapets hjelp oppnådd en lønn det går an å leve av, andre har det ikke. Det siste er vi ikke fornøyd med, og det bør staten heller ikke vært.