HAR SKREVET NORGES SJUENDE BESTE KRIM: André Bjerke (1918-1985) var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, glupende opptatt av det meste og særlig det som ligger utenfor det trivielle. Foto: Erik Thorberg/Scanpix
HAR SKREVET NORGES SJUENDE BESTE KRIM: André Bjerke (1918-1985) var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, glupende opptatt av det meste og særlig det som ligger utenfor det trivielle. Foto: Erik Thorberg/ScanpixVis mer

Også mørket har guder...

André Bjerkes «Døde menn går i land» er nummer sju i Dagbladets krimkåring.

I de gode, gamle dager, da Rivertonklubben var ny — det vil si på 1970-tallet — pleide den å møtes hjemme hos Gerd Nyquist, og det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppa stivne i tallerkenene, mens de fascinert og andektig lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler, hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret og blitt spennende og festlig lesning. En svensk venn av meg gikk i sjokk etter sitt første møte Bjerke. «Det är den mest otrouliga människa jag möutt!» utbrøt han på skånsk og var taus lenge etterpå.

Det dreide seg selvsagt ikke bare om formuleringskunst. André Bjerke hadde et enormt kunnskaps- og interessefelt, han var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, glupende opptatt av det meste og særlig det som ligger utenfor det trivielle. Med sin intellektuelle nysgjerrighet og lekelystne alvor framstod han som en blanding av renessansemenneske og lynintelligent 12-åring.

Trangen til å ta lek på alvor var nok for en stor del opphavet til et nattmenneske i ham som oftest åpenbarte seg under navnet Bernhard Borge. Vi finner det på fire kriminalromaner og tre novellesamlinger. Romanene, «Nattmennesket» (1941), «De dødes tjern» (1942), «Døde menn går i land» (1947), «Skjult mønster» (1950), samt «Enhjørningen» (1963), som han utga under eget navn og som blant annet inneholder to lange detektivhistorier, var ikke bare et vesentlig bidrag til den noe fattigslige perioden i norsk krim etter Stein Riverton; de utgjør den delen av Bjerkes dikterverk som har vist seg mest konjunktur-standhaftig — ved siden av hans muntre, elegante barnevers.

Bjerke var den første her til lands som virkelig mestret mordgåten etter mønster av Christie, Carr og Sayers, for ikke å nevne Edgar Allan Poe. Samtidig gjorde han noe radikalt nytt: Han innførte psykoanalysen som etterforskningsmetode; i detektivens rolle plasserte han psykiateren Kai Bugge, og fotspor, fingeravtrykk, sigaraske og tidtabeller vek plass for reaksjoner, drømmer og fobier som ledetråder mot gåtens løsning.

En kan selvsagt innvende at puslespillet i disse romanene går opp i en grad som det knapt gjør i virkeligheten, og at moderne psykologi i mangt og meget er kommet til andre resultater enn salig Freud. Men dette er egentlig ved siden av poenget, som nettopp er at detektivromanen er et spill, og Borge/Bjerke prøver ikke å innbille oss noe annet. Typisk er kommentaren til juristen og privatdetektiven Tancred Cappelen Jensen i 1. kapittel av «Døde menn går i land», til beretningen om Kapergårdens forbannelse, at den ville gjøre seg i en kriminalroman: «Ikke sant: det gamle, uhyggelige sagnet som fortelles i den lune peiskroken i første kapitel (min uth.), mens oktoberregnet pisker mot rutene?»

«Døde menn går i land», som Bjerke skapte sammen med Bjørn Carling, kulturjournalist, kriminalforfatter (under navnet Erik Vendel) og seinere forfatter av den første historien om norsk kriminallitteratur, skiller seg på flere vis fra de andre Borge-romanene. Kai Bugge ikke er med. Mysteriet blir dermed løst på en mer konvensjonell måte, først og fremst av det selvetablerte detektivparet, Ebba og Tancred. Riktig nok er Ebba psykolog, men det ligger ironi i beskrivelsen av hennes kontante diagnoser («erotoman med tilløp til schizofreni») og de bidrar lite til oppklaringen. Den skrekkbesatte kriminalforfatteren Karsten Jærn spiller i forsterket grad samme mystikerrolle som dikteren Gabriel Mørk i «De dødes tjern»: «Dere vil nok snart få erfare at dere ikke har oppklart noe som helst; så talentløs er ikke virkeligheten.» Han får, i en viss forstand, rett.

I stedet for kriminalforfatteren Bernhard Borge, «den faste leverandør til alle ryggsekker i påskeferien», som fører ordet i de to første bøkene, er forteller/deltaker-rollen gitt til unge Paul Rickert, faktotum for den nyrike forretningsmannen Arne Krag-Andersen, en mellomkrigsvariant av vår tids Stordalen og Røkke. Paul er, seg selv nærmest uavvitende, vilt forelsket i Arnes kjæreste, rederdatteren Monika Winterfeldt, og den blyge besettelsen som oppstår mellom de to er en av bokas handlingstråder.

Men den viktigste er knyttet til Kapergården, det gotiske sentrum i historien, et over hundre år gammelt hus i sørlandsbygda «Heilandet», et folkefattig avsnitt av bibelbeltet. Det ble bygget av kaperkapteinen Jonas Korp, som ifølge solgte sagnet sin sjel til djevelen, endte med å fare rundt på havet som en flygende hollender og må hvert syvende år kapre sjeler for djevelen. Og noen måneder før historien tar til, er et estisk skip funnet drivende utenfor Heilandet, uten, ja nettopp, en sjel om bord.

Korp har også kastet en forbannelse over sitt hus, et absolutt forbud mot å gjøre endringer — ellers vil han gå i land, i spissen for sine døde menn. Ikke før har rikmannen Krag-Andersen kjøpt huset og gått i gang med å gjøre det om til sommerhotell («sommerbordell» ifølge den lokale predikant), så begynner det å synes som forbannelsen er virksom. Og dermed utvikler historien seg etter det typiske Borge?ske grep: Unge, urbaniserte Oslo Vest-mennesker reiser til det mørke, provinsielle Fastlands-Norge og opplever overtro, skrekk og ting som tilsynelatende går over forstanden, med et dobbelt lag av fortid denne gang: Napoleonskrigene og senmiddelaldersk satanisme — et fortidig mørke, som ifølge den mystiske pastor Pahle «også har guder».

Det er den perfekt komponerte sammensetningen av alle disse elementene — samt humor og humør, noe av en mangelvare i moderne norsk krim — som gjør «Døde menn går i land» til en enestående krimroman, også i et forfatterskap som Borges. Og før en henviser Bjerke til skuffen for avleggse tradisjonalister, bør en rett betenke hvor frekt og elegant han utfordrer sjangerens konvensjoner, samtidig som han underkaster seg dem, ikke bare her men i de andre bøkene også: Han levner tvil om den rasjonelle oppklaringen, han byr leseren krimhistorier hvor det ikke skjer et eneste mord (hvilken forfatter ville våge det i dag?), eller hvor forbrytelsen bare finnes i en av personenes paranoide vrangforestillinger. I berettiget forvissning om at han skal klare å holde leseren i ånde, simpelthen ved språkets makt og den stemning av krypende, men også lun, uhygge han skaper.

Nils Nordberg er hørespillregissør, forfatter og antologiredaktør, og var president i Rivertonklubben i over 20 år.