Også mørket har guder...

André Bjerkes «Døde menn går i land» er nummer sju i Dagbladets krimkåring.

HAR SKREVET NORGES SJUENDE BESTE KRIM: André Bjerke (1918-1985) var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, glupende opptatt av det meste og særlig det som ligger utenfor det trivielle. Foto: Erik Thorberg/Scanpix
HAR SKREVET NORGES SJUENDE BESTE KRIM: André Bjerke (1918-1985) var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, glupende opptatt av det meste og særlig det som ligger utenfor det trivielle. Foto: Erik Thorberg/Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I de gode, gamle dager, da Rivertonklubben var ny — det vil si på 1970-tallet — pleide den å møtes hjemme hos Gerd Nyquist, og det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppa stivne i tallerkenene, mens de fascinert og andektig lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler, hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret og blitt spennende og festlig lesning. En svensk venn av meg gikk i sjokk etter sitt første møte Bjerke. «Det är den mest otrouliga människa jag möutt!» utbrøt han på skånsk og var taus lenge etterpå.

Det dreide seg selvsagt ikke bare om formuleringskunst. André Bjerke hadde et enormt kunnskaps- og interessefelt, han var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, glupende opptatt av det meste og særlig det som ligger utenfor det trivielle. Med sin intellektuelle nysgjerrighet og lekelystne alvor framstod han som en blanding av renessansemenneske og lynintelligent 12-åring.

Trangen til å ta lek på alvor var nok for en stor del opphavet til et nattmenneske i ham som oftest åpenbarte seg under navnet Bernhard Borge. Vi finner det på fire kriminalromaner og tre novellesamlinger. Romanene, «Nattmennesket» (1941), «De dødes tjern» (1942), «Døde menn går i land» (1947), «Skjult mønster» (1950), samt «Enhjørningen» (1963), som han utga under eget navn og som blant annet inneholder to lange detektivhistorier, var ikke bare et vesentlig bidrag til den noe fattigslige perioden i norsk krim etter Stein Riverton; de utgjør den delen av Bjerkes dikterverk som har vist seg mest konjunktur-standhaftig — ved siden av hans muntre, elegante barnevers.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer