Også repriser kan ha nyhetsverdi

Tre vidt forskjellige forfattere trekkes fram fra glemselen.

UTGITT PÅ NY: I utkanten av den velkjente bøkeskogen i Larvik står minnesmerket over forfatteren Sigurd Mathiesen. Foto: Fredrik Wandrup/ Dagbladet
UTGITT PÅ NY: I utkanten av den velkjente bøkeskogen i Larvik står minnesmerket over forfatteren Sigurd Mathiesen. Foto: Fredrik Wandrup/ DagbladetVis mer

Bøker pakkes om og utgis på ny. Etter at den innbundne utgaven er ferdigsolgt, kommer pocketversjonene. De mest populære utgivelsene kommer gjerne som lydbok samtidig med førsteutgaven. Same shit, new wrapping. Bøkene resirkuleres til inntjeningspotensialet er vridd til siste dråpe.

Men det fins en annen type nyutgivelse, som knapt har den samme økonomiske motivasjonen. Det dreier seg snarere om en form for litterær idealisme. Skatter hentes fram fra fortida - «en klassiker til glede for nye lesere», som det heter i Donald Duck & Co.

I inneværende sesong er tre vidt forskjellige norske forfattere trukket fram fra glemselen. Det mest obskure verket i denne buketten er romanen «Haldor Smeks smaae Tildragelser i Livet, Eventyr, Bemærkninger og Meninger», utgitt av Hovde & Brekke Forlag. Boka er skrevet av Nicolai Wergeland (1780-1848), faren til dikteren som i sin tid bodde i Grotten. Den kom ut i 1805. Siden er den knapt nok lest.

Forfatteren var 25 år gammel, en oppvakt yngling som trolig var påvirket av Lawrence Sterne, den humoristiske nyskaperen innen romansjangeren som hadde skrevet «Herr Tristram Shandys liv og meninger» (1760-1767). Boka om Haldor Smeks er et sprelsk verk, fullt av språklige eksperimenter og sjanger-variasjoner. Wergeland kaller boka «yoricksk», oppkalt etter narren Yorick, selveste hodeskallen i «Hamlet». Svart humor, med andre ord (les for eksempel kapittel 25, der forfatteren 26 ganger tar farvel med verden).

Boka rommer også en del korte og lange fotnoter, som et litterært virkemiddel. Ringer det en bjelle? Joda, John Erik Riley bruker også fotnoter i sin omdiskuterte roman «Heimdal, California», og la det være en hypotese her og nå at det går en linje fra en av de første romaner i norsk litteratur (Holberg var tidligst ute, med Niels Klim) til den nyeste.

Den neste forfatteren som er hentet fram fra glemselen, er Larvik-dikteren Sigurd Mathiesen (1871-1958), en av favorittene til bysbarnet Ingvar Ambjørnsen. Hans første bøker, novellesamlingen «Unge Sjæle» og romanen «Hide Unas», begge fra 1903, er utgitt av Bokvennen Forlag, med etterord av forfatterens biograf, Knut Brynhildsvoll.

Sterke saker, Sigurd Mathiesen kalles ofte for Norges svar på Edgar Allan Poe, med sine mørke, gotisk inspirerte skildringer av gru og angst.

La oss til slutt nevne boka «Tinder og banditter» (1943) av Alf B. Bryn, utgitt i Vagabond Forlags serie med reiselitteratur. Bryn skrev bl.a. fire populære kriminalromaner om helten Peter Van Heeren, en slags norsk «Helgenen», tegnet på forsida av bøkene med knickers, sixpence, sportsbil og sigarett dinglende i munnviken. «Tinder og banditter» er en fartsfylt, vittig og velskreven bok om «opplevelser i alperne og på Corsica», ikke minst med dramatiske skildringer av fjellklatring og som sådan en klassiker.

Flott å få den ut på ny, som en påminnelse om at det ikke bare er å utgi en bok, selv om man har opplevd spennende ting. Det hjelper også å kunne skrive.