Også vi søker stjernene

Da grunnsteinen til landets første universitetsbygning ble lagt, i 1831, sto det skrevet på en sølvplate som var festet til steinen: et nos petimus astra - også vi søker stjernene.

Og denne bygningen - Observatoriet - som hadde stått øverst på prioriteringslisten til de styrende og bevilgende myndigheter, var tegnet av en av landets mest anerkjente arkitekter, Chr. H. Grosch. På høydedraget langs Drammensveien - på Solli løkke, det som den gang var Christianias bymark - ble bygningen reist.

Bare to år etter grunnstensnedleggelsen kunne landets «stjerne» innen naturvitenskapen, Christopher Hansteen, flytte inn i den vakre bygningen med familie og tjenere. (Universitetet - «nasjonens pryd» som det gjerne ble kalt - hadde begynt sine forelesninger i 1813, men holdt ennå til i en gård i den gamle kvadraturen - universitetsbygningene på Karl Johans gate ble påbegynt i 1840, og sto først ferdig til bruk tolv år senere.)

I det prangende Observatoriet kunne nå Hansteen for alvor ta fatt på det arbeidet den nye nasjonen enstemmig ventet på: Bokstavelig og nøyaktig å sette Norge på kartet! For ingen kjente den gangen Christianias nøyaktige beliggenhet - og dermed hadde hovedstaden heller ikke en «ordentlig tid». Nå skulle polhøyde (breddegrad) og lengdegrad bestemmes, og så kunne også den korrekte klokketid fastsettes - i samsvar med tidene ute i Europa. Fra dette sikre punktet skulle så landet kartlegges.

Et hovedinstrument til dette formålet var en såkalt meridiansirkel, som består av en kikkert som er svingbar om en horisontal akse. Dette instrumentet var plassert i østfløyen på et fundament av norsk marmor. Det andre hovedinstrumentet var ekvatorealet - en kikkert som fritt kan dreies om to akser, og samtidig korrigerer for jordens daglige rotasjon om jordaksen. Dette instrumentet ble plassert i tårnværelset, det sylindriske observasjonsrommet med dreibart kjegleformet tak, med en spalte som kan åpnes mot stjernehimmelen.

Da kronprins Oscar høsten 1833 ville inspisere Observatoriet, var Hansteen klar til å imponere sin gjest. Den store kikkerten i tårnet var ennå ikke installert, men i østfløyen - der taket også kunne skyves til side - stod kikkerten fast innstilt mot stiftamtmann Thygesens eiendom ved Ryenberget. Hansteen hadde bedt stiftamtmannen om å anbringe noe der på Ryenberget «som havde Hensyn til Prindsens Nærværelse». Og amtmannen hadde hengt opp en hvit duk med navnet Oscar skrevet av blå klokkeblomster under en krone laget av gule solsikker, og det hele var omringet av en oval krans av grønne eikeblader. I tillegg hadde han fått den store danske dikter B.S. Ingemann - som da var på besøk i Christiania - til å skrive et fire linjers vers til kronprinsens ære. Og da kronprins Oscar - etter frokost og omvisning - ble ledet bort til kikkerten i østfløyen, og så inn i den, utbrøt han: «Der står ju Oscar! Hvar står det da?» Og for at kronprinsen ikke skulle tro at det var et bilde montert inne i kikkerten, ba Hansteen ham se med det blotte øye «den hvite Plet under Aasen» - og forklarte at det var der på stiftamtmann Thygesens eiendom. «Det är omöjligt,» svarte prinsen, og Hansteen støtte litt i kikkerten slik at bildet forsvant, og prinsen ble overbevist da navnet hans igjen lyste imot ham inne i kikkerten. Og så måtte alle de andre tilstedeværende også få se og beundre - og blant dem var også B.S. Ingemann, som sa: «Der staar et Vers nedenunder!» og så deklamerte han det. «Det var Fanden til Øine!» ropte Hansteen, og Oscar, som trodde det var en improvisasjon, utbrøt: «Ja var det ikke Fa'n til Vgon, saa var det Fa'en til Hufvud.»

I årene som fulgte skulle Observatoriet bli et kulturelt og vitenskapelig samlingssted både til fest og hverdags, og i memoarlitteraturen er det mange historier og anekdoter knyttet til Observatoriet. Vertinnen, danskfødte fru Hansteen - mor til Aasta, som altså skulle bli forrige århundres ledende kvinnesakskvinne her til lands - ville gjerne forstå den nye naturvitenskapen, og vakte oppsikt ved å møte opp til slike forelesninger.

Observatoriets polhøyde og lengdegrad ble etter hvert fastsatt - etter en serie stjerneobservasjoner og målinger, og diverse reiser med kronometre til Runde Tårn i København, som allerede lå på en kjent lengdegrad. Sammenlignet med dagens presisjonsmålinger - utført ved hjelp av 24 satellitter med innebygde atomur - viser det seg at Hansteen plasserte seg 139 meter for langt sør og 191 meter for langt øst.

Hansteen var - ved siden av å være professor i anvendt matematikk og astronomi og lærer ved den militære høyskole - også direktør ved den geografiske oppmåling, ansvarlig for rikets mål og vekt, medutgiver av landets første naturvitenskapelige tidsskrift (fra 1823), formann i direksjonen for kgl. Kunst og Tegneskole, m.m. Han målte Vøringsfossens høyde, og bestemte og målte mange andre steder og avstander og høyder, som skulle på kartet i den nye nasjonen. Han vakte folkelig interesse for sin vitenskap med hyppige bidrag og innlegg i norske aviser og ukeblad. Mest kjent ble han kanskje i så måte for å ha beregnet - etter oppdrag fra historikerne - datoen for slaget på Stiklestad i 1030. Solformørkelsen, som ifølge sagaene hadde funnet sted, måtte ha skjedd 31. august og ikke 29. juli 1030. Og Hansteen var mester for almanakken fra 1815 og i 47 år fremover - den viktigste folkebok i landet ved siden av Bibel og salmebok.

Fra 1837 ble det - i tillegg til stjerner, kometer, sol- og måneformørkelser - utført meteorologiske observasjoner. Fem ganger daglig ble barometer og termometer avlest, vindens retning og styrke målt, skydekkets tykkelse anslått og nedbørsmengdene notert. Dette var daglige rutiner på Observatoriet helt til et meteorologisk institutt ble opprettet, og kunne overta, i 1866.

Observatoriet var også blitt utstyrt med instrumenter som kunne måle magnetisk intensitet - det var med sine studier av jordmagnetismen Hansteen fikk internasjonalt ry, og her samarbeidet han både med C.F. Gauss i Tyskland og H.C. Ørsted i Danmark. I Observatoriets vestfløy var det montert en kikkert som kunne se inn i rotunden mellom fløyene, og den ble brukt til å avlese stillingen av en magnetstav som hang fra taket i rotunden. Denne staven - 4 fot lang og 27 pund tung - hang beskyttet mot luftbevegelser inne i en kasse av mahogni med lokk av glass. Den var omgitt av tykke kobberskinner, og ble avlest daglig helt til slutten av 1930-årene. (Som ledd i internasjonale forskningsprosjekt ble magnetstaven i perioder faktisk avlest hvert tiende minutt.)

I godt og vel halve forrige århundre gikk Christopher Hansteen for å være en av landets desidert fremste vitenskapsmenn, medlem og æresmedlem av en lang rekke utenlandske vitenskapsselskaper. Ved hans båre, og til hans storslåtte begravelse i 1873 skrev Bjørnstjerne Bjørnson i hyllingsdikt: «Takk, vår Gud for folkegaven / du lånte oss i ham som graven / i folkefølge snart er brakt!/ Æ...Å / Han var den første mann / som steg med lys iland: / i vor nytid den første glans, / den første krans, / som folket vant seg, det var hans.»

Etter Hansteen overtok Carl Fredrik Fearnley pliktene og oppgavene ved Observatoriet, og etter ham Hans Geelmuyden og Fredrik Schroeter.

Det gamle Observatoriet ble nedlagt i 1934 ( Institutt for Teoretisk Astrofysikk ble da den første universitetsbygningen på Blindern). Norsk Polarinstitutt leide den gamle bygningen til de fikk eget hus i 1965 - siden har Universitetsbiblioteket benyttet den til sin musikksamling. Rominndelingen er blitt endret i løpet av årene, men ennå henger noen av Aasta Hansteens portrettbilder på veggene. I tårnværelset kan den store sirkelen ennå sveives rundt. Et par måleinstrumenter oppbevares fortsatt i bygningen, noe er nedpakket, noe overført til Astrofysisk Institutt, og resten befinner seg på Teknisk Museum. Selve bygningens skjebne er imidlertid fortsatt i det blå.