Oh, such a perfect day

Vi spaserte i parken. Det luktet mildt av syriner og lønnetrær. Folk vi ikke kjente gikk rundt oss på alle kanter, det var mørkt, vi strakte oss mot dem. Ansiktene deres lyste som ildfluer, de var fulle av håp. Den verden vi visste eksisterte kom nærmere. Den sluttet seg om oss.

Det kan ha vært 15. august 1990. Eller en hvilken som helst dag det samme året, den samme sommeren. To jetfly følger etter hverandre på himmelen. De hvite stripene står i spenn over byens blindgavler. Jeg går sammen med venner, langs de lave husene, forbi tennisbanene hvor det ligger biter av papir. Jeg har på meg en opprevet t-skjorte. En fotball hviler under armen min. Det er varmt, det er en sånn varm sommer, skyggene skygger ikke, svetten renner i nakken, på ryggen. Du legger en finger mot pannen min. Varmen bølger opp mot gjerdene.

Se, alt rundt oss er i forandring. De ideologiske kampene er vunnet. De gamle kommunistlederne er seg selv miste betydning. I Sovjet har Gorbatsjov innført reformpolitikken, og i de baltiske statene feirer folket selvstyret. Demokratiseringsprosessene vokser i Polen og Ungarn.I Berlin hogger turistene ned restene av muren. Nelson Mandela er sluppet fri etter syvogtyve år i fengsel, og har ennå ikke oppdaget at han ikke kjenner sin egen kone. Apartheid-regimet finnes ikke mer. Iran og Irak har blitt enige om å godta forslagene om konfliktløsning fra FN. George Bush fortsetter å ruste ned. Benazir Bhuttos er utnevnt som den første kvinnelige regjeringssjef i et muslimsk land. Mona Grudt er kåret som den første norske Miss Universe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et sted, et varmt punkt i historien, der alt er stille. En time i døgnet hvor larmen i gatene blir borte, og alle husene står tett mot hverandre, skyggene rasler utenfor vinduene. Det er kveld og vi sitter i et hus en venninne passer for en slektning. Vi er oppe hele natta, vi ser gamle filmer på video, og drikker kaffe som brenner mot leppene. Det blir langsomt lyst utenfor. Hver og en av oss tror at alt skal bli så bra, at utviklingen følger en rett linje, at feltene på jordas overflate gradvis skal bli fullkomne. I hagen regner det forsiktig over blomstene og gresset.

Jeg kunne bli født hvor som helst. Jeg ville allikevel være den samme. Den samme personen. Det samme kjønnet. Jeg ville ha nynnet de samme melodiene, de samme tekstlinjene ville ha beveget seg i meg. Produktene jeg konsumerte ville være de samme: Coca-Cola, Sony, McDonalds. Hvis verden var god ville det ikke bety noe hvor jeg vokste opp.

Så kunne man si: Her slutter det, her slutter historien. Her begynner en ny historie. Herfra følger stillhet. Vil et slikt øyeblikk inntreffe, og vil man da øyeblikkelig skjønne det, eller vil det ta tid, kanskje tiår, før man kan se tilbake, slik man nøye peker på et kart, og si: Der var det, slik var det, på en benk, i den byen? Fra nå av har verden blitt en annen. Menneskene har blitt gode.

Men litteraturen har ikke vært interessert i dette. Dermed tror kanskje ikke lykken på litteraturen heller. Men hva om det finnes øyeblikk, sekunder, da alt er godt for alle, da ingen lider, og da himmelen tar bolig på jorden. Dette er litteraturens tid. Dette skal litteraturen interessere seg for. Det kommer nå.