Ok Computer

Når musikkåret 1997 skal oppsummeres, er ganske sikkert Radiohead et av navnene som nevnes hyppigst. Med «OK Computer» har de begått et album det synes nærmest umulig ikke å bli følelsesmessig berørt av.

«OK Computer» er en av de mest melankolske skivene jeg har hørt på lang tid. Og en av de vakreste. Når Thom Yorke med sin skjøre røst presser seg gjennom den episke «Paranoid Android» er det til å bli totalt henført av.

Etter å ha erobret hitlistene med megahiten «Creep» i 1993 og musikkelskernes hjerter med albumet «The Bends» to år etter, har forventningene vært enorme foran utgivelsen av «OK Computer». Etter å ha levd med skiva i nærmere tre uker opplever i alle fall denne anmelder det som om alle forventninger er innfridd.

Selv om det må understrekes at Radiohead har laget ei skiva som er svært annerledes i forhold til den intense og relativt volumiøse «The Bends».

«OK Computer» kan ved første møte virke puslete, ja nesten stakkarslig i sin nedtonede form. Men etter hvert kommer låtene krypende innover deg. Til slutt har du ikke sjans'. Du er blitt avhengig av plata.

Radiohead-sjef Thom Yorke er blitt en liten mester hva låtskriving angår. Han er en fortvilet, nærmest desperat kunstner, som maler ut sine «på kanten av stupet»-komposisjoner på en måte som får assosiasjonene til å gå i retning av gammel Pink Floyd.

Nå skal man passe seg for å komme med en slik preferanse overfor Radiohead. På «OK Computer» kan Radiohead vanskelig sammenliknes med noen andre. Plata er noe av det nærmeste du kommer egenart i et rockeår der alle andre synes å ta det som en vedtatt sannhet at det er umulig å være original.

Dette er en til å grine av flott plate. Lytt til Radio(head)!