Ok med polarturisme?

Den økende turismen i polarområdene må reguleres strengt for at ikke kulturminnene skal bli ødelagt, skriver Susann Barr.

Klimaendringene de siste årene har hatt merkbare følger i Arktis. Cicero klimaforskningssenter ved Universitetet i Oslo melder at helårsisen i Arktis er krympet med 14% mellom 2004 og 2005, samt at sommerisen er blitt kraftig redusert. Dette betyr lettere adgang for turistskip til områder som tidligere var forbeholdt forskere og eventyrere.

Det betyr også at kysten i Arktis ikke lenger er så godt beskyttet mot bølgenes påvirkning. Der isen før la et dempende lokk over havet om vinteren og mange kystlinjer var beskyttet av en «isfot» – en reststripe av is som hang fast på strandkanter – langt utover forsommeren, er det nå fritt frem for bølgene å slå oftere og hardere mot kysten. Mer storm og nedbør, som også er en del av klimaendringene, får større spillerom til å erodere vekk det ytterste jordlaget og deretter få lettere innvirkning på permafrostlag lenger innover. Etter hvert kan store flak av kyststripen ramle ut i sjøen og med dette kommer gravfelt, hytter, arkeologiske lokaliteter og til og med større bygninger stadig nærmere kanten inntil de tipper ut i havet eller gradvis vaskes vekk.

I Antarktis gir større og tyngre nedbørsmengder (snø) om vinteren og mer vannansamling fra snøsmeltingen om sommeren, økende utfordringer for vern og vedlikehold av de berømte hyttene til Scott og Shackleton.

Besøkende til Arktis og Antarktis er selvsagt ute etter å se den fantastiske naturen, dyrelivet, isen og den rene luften. Men også historien trekker, og kulturminnene som er beviset på at historien faktisk skjedde.

Vi kjenner den overveldende følelsen av at «Det var her det skjedde!» når vi står ved Scotts eller Shackletons hytter i Antarktis; Vi forundres over de fangstmennene som bodde et helt år eller flere i de skrøpelige små hyttene på Grønland og Svalbard; Vi forsøker å forestille oss det yrende livet som i sin tid var der vi i dag finner rester av hvalfangststasjoner fra 1600-tallet på Svalbard eller tidlig 1900-tallet i Antarktis, og vi kikker med medfølelse på de nødtørftige gravene som skjuler de tidligere reisende som hadde helt andre kår enn oss i polarødet.

Ønsket om å dra lenger ut i verden og besøke eksotiske reisemål, trekker stadig flere turister til polarområdene. At denne mer allmenne utferdstrangen kommer samtidig med oppvarmingen av Arktis er et selvforsterkende sammentreff. Sommerstid på Svalbard er det merkbart mindre is i farvannet nå enn for få år siden. Større og mindre cruiseskip kan seile til de fjerneste øyene som tidligere var forbeholdt spesialbygde isforsterkede forsknings- og oppsynsskip. Sysselmannen melder om at i sesongen 2006 gikk 87000 turister i land på 177 steder på øygruppen. I 1996 var 37058 i land på 63 steder. I 2001 var det 5000 passasjerer på de små kystcruiseskipene, i 2006 var tallet 9155.

På Grønland, i kanadisk Arktis og i enkelte områder i russisk Arktis er tendensen den samme. Likeledes i Antarktis. I sesongen 1992-93 var det 6700 turister i Antarktis, i 2006-07 37550 og et mannskap på 22320 på 57 forskjellige skip. Statistikken kommer fra IAATO, den internasjonale organisasjonen for turistoperatører i Antarktis.

Det kan ikke herske tvil om at klimaendringene som sådan ikke er til fordel for kulturminnene i Arktis og Antarktis. Men er den økende turismen en positiv eller negativ faktor for vern av den polare kulturarven?

Når man besøker villmarken i mer tempererte soner, heter det ofte at man ikke skal legge igjen noe annet etter seg enn fotspor. I Arktis kan selv fotspor ha en svært negativ innvirkning på vegetasjon og kulturminner. Plantedekket eksisterer på grensen av det mulige, og tråkk fra noen få støvler kan sette veksten på stedet tilbake mange år. Det kan videre resultere i at permanente stier vokser frem i terrenget og kanskje til at smeltevann følger disse veiene og vasker vekk det som er av jordsmonn.

Det vokser vanligvis ekstra med vegetasjon rundt kulturminner ettersom nedbrytningen av kulturminnet frigjør næringsstoffer. Mange kulturminner ligger knapt over bakken – graver og tufter etter tidligere strukturer – og litt tråkk her og der sliter vekk beskyttende vegetasjon og sliter direkte på de skjøre strukturene. Ganger man noen fotspor med de hundrede eller tusener som nå besøker enkelte lokaliteter, er man fort inne på en svært negativ påvirkning.

Argumentet som ofte høres om at kulturminner ikke har eksistensberettigelse dersom ingen får besøke dem, har ingen relevans. Kulturminner skal vernes for kommende generasjoner, ikke bare for vår egen. Det finnes nok av eksempler på internasjonalt viktige kulturminner der det nå innføres besøksbegrensninger. Man har innsett at det kan være eneste måten å redde verdensarven for fremtiden.

På den annen side er det svært positivt at mennesker får besøke polarområdene og kulturminnene der fordi det, stort sett, ikke finnes bedre ambassadører for vern av disse områdene, dyrelivet og kulturminnene enn de som har vært der, sett dyrene, sett

kulturminnene og forstått den universelle og historiske verdi.

Det er lite fruktbart å komme med en politikers «Både ja og nei». Da blir det ikke bare status quo, men den negative utviklingen for enkelte lokaliteter vil fortsette. Svaret ligger faktisk i en fornuftig regulering av turisttrafikken, bestemt av de gjeldende myndighetene i godt samarbeid med turistoperatørene.

For Scotts og Shackletons hytter i Antarktis har new-zealandske myndigheter laget reguleringer bl.a. på hvor mange turister som får være på stedet samtidig og hvordan de skal oppføre seg i og utenfor hyttene. Dette følges opp av cruiseledere og guider. På Svalbard har Riksantikvaren foreslått stenging eller streng ferdselsregulering av enkelte spesielt viktige kulturminnelokaliteter der det finnes andre lignende kulturminner som fremdeles kan besøkes.

De negative effektene av klimaendring på kulturminnene er det vanskelig å snu på kort tid, men de negative effektene av økende turisme bør man kunne dempe, samtidig som turister skal være velkommen innenfor forsvarlige rammer til å se, nyte og være fremtidige ambassadører for de spennende kulturminnene vi har i Arktis og Antarktis.

<B>SÅRBAR NATUR:</B> Klimaendringene gir lettere adgang for turistskip til områder som tidligere var forbeholdt forskere og eventyrere, skriver Susann Barr.