Øk skattetrykket!

«Kravet om skatte- og avgiftslettelser vil være minst like sterkt om femti år. Det er gammel visdom at mye vil ha mer.»

Stemningen for skatte- og avgiftslettelser i Norge er påtagelig. Kristelig Folkeparti, som mener seg inspirert av Det nye testamentets etikk, lover velgerne et flersifret antall milliarder i skattelettelser i denne stortingsperioden. En sentral Ap-politiker mente tidligere i år at avgiftene på kjøtt og brennevin burde ned mot EU-nivå. SV lover skattelettelser for de såkalte «folk flest». Aslak Sira Myhre fremsatte under valgkampen sist høst tidenes overbud: Gratis bensin på landsbygda og gratis kollektivtransport i byene. Også Norges rikeste føler seg plaget av det finansminister Per-Kristian Foss gjerne kaller skatte- og avgiftstrykket. Flere og flere mener som Frp: Skatter og avgifter må ned, eldreomsorgen, helsesektoren og Forsvaret må få mer penger, og veiene våre er altfor dårlige.

Da jeg vokste opp på 60-tallet, var underlig nok stemningen den samme. Folk klaget over høye skatter. Leserbrevene var mange og sinte. Siden den gang er reallønnen mer enn doblet. Bare på 90-tallet økte kjøpekraften med hele 30 prosent. Så skulle vi kanskje være tilfredse, romslige, mene at det var andre formål å bruke samfunnets ressurser på enn økt privat forbruk? Tvert imot. Sinnet over bensinavgiftene blir panisk straks literprisen overstiger 10 kroner - selv om vi aldri har brukt en mindre del av lønna vår til bensin. Holdningsundersøkelsen fra Norsk Monitor viser at det nå er flere som er misfornøyde med sitt økonomiske nivå enn i 1990. Jo mer vi får, jo mindre fornøyde blir vi.

I 1977 svarte fem av syv partiledere at det private forbruket i Norge var høyt nok. I 1987 kunne man lese i Brundtland-rapporten at energiforbruket i den rike verden burde halveres innen 2030. I 1997 la Jagland-regjeringen fram sitt langtidsprogram, der man kunne lese at privatforbruket ville bli fordoblet i 2030 og tredoblet i 2050.

Men kravet om skatte- og avgiftslettelser vil være minst like sterkt om femti år. Det er gammel visdom at mye vil ha mer. Særlig når naboen har enda mer. Og vi har en naturlig tendens til å bruke opp de pengene vi får, slik at følelsen av knapphet vedvarer. Gjør vi det ikke selv, skal arvingene vite å gjøre det. Det er ingen praktiske grenser for pengeforbruk: Flere, nyere og dyrere biler, større hus, stadig mer smakfulle baderom, store hytter med boblebad, badstue, elektroniske apparater. Men vi blir ikke mer fornøyd.

Samtidig finner det sted en forutsigbar verdiendring. Norsk Monitor viser at materialisme og egosentrisitet er i frammarsj, særlig hos ungdom. I USA oppgir 92 prosent av tenåringsjentene at shopping er deres viktigste fritidsinteresse. I Norge er tallet 76 prosent. Selve begrepet shopping er noe annet enn det gamle, kjedelige norske «handle». Å handle var å kjøpe noe du trenger. Shopping er ikke knyttet til behov, det er selve aktiviteten som er målet. Ord er ofte bærere av verdier. «Kult» - som både fins i amerikansk og svensk, og derfor blir et ekstra kult norsk moteord - kan brukes verdifritt. Det vestlandske kjekt kan ikke. På spørsmålet om hvorfor tenåringen liker å se voldsvideoer, kan han svare at det er kult. Han kan ikke svare at det er kjekt. Shopping er kult.

Bondevik skal bruke 4,5 millioner på verdiformidling i skolen. Han og Foss vil ikke underlegge Oljefondets investeringer etiske retningslinjer. Barn lærer av hva de voksne gjør, ikke hva de sier. Hvis alle voksne røyker, også lærerne i timene, vil programmer mot røyking nytte lite. Hva skal Bondeviks 4,5 millioner formidle? At det magiske mål og midtpunkt i samfunnsmaskineriet er mer penger? Mer til oss norske, mest mulig mer, bare det ikke skaper inflasjon og renteøkning slik at vi får litt mindre mer. Og ingen etiske retningslinjer. Barna rammes også av intensivert reklame, som i ti år, etter stortingsvedtak, har kommet inn i hjemmet på norske tv-stasjoner - for å spare foreldrene for fem kroner dagen i lisens til TV2. Sannheten er at shoppingverdienes kongemarsj inn i barne- og ungdomssjelene (voksnes toleranse for egen materialisme er større enn for barns) er tilsiktet, villet, et resultat av en vekstpolitikk som politikere fra alle partier er enige om, og som har bred, folkelig støtte. Dette er samfunnets grunnleggende verdifundament: Mer penger. Den amerikanske og etter hvert kinesiske drømmen om å bli rik. Frihandel og markedsliberalisme er organiseringer av økonomien som fremmer forvandlingen av mennesket til forbruker, men styrkes igjen selv av denne verdiendringen. Kristendommens imperativ om kjærlighet til Gud og menneskene og humanismens krav om menneskelig utvikling er grundig satt i parentes.

Gjør det noe? Vi får iallfall et nytt menneskesyn, der nytelse er kjernen. Postmoderne trendforskere snakker i alvor og begeistring om at identiteten bestemmes av hvilke merkevarer du kjøper. Dette er en forplatting av ideen om det myndige, ansvarlige mennesket som ønsket å utvikle sin innsikt og sine åndsevner. Dyktighet i ny teknologi verdsettes høyere i næringslivet enn innsikt. Både dyrkingen av forbruk og siste, datateknologiske nyvinning er «verdier» som er perfekt tilpasset konkurranseøkonomien. Men et samfunn der fellesskapsverdier og langsiktig ansvar nedtones til fordel for umiddelbar egeninteresse, det vil ikke overleve på lengre sikt, det faller fra hverandre i konflikter og går til grunne i uglad behovsutlevelse. Noen av disse konfliktene er knyttet til grupper som faller utenfor i eget samfunn. Da propagandaen mot bensinprisene og strømprisene var som verst for et drøyt år siden, fikk vi en flom av reportasjer i Dagsrevyen og TV2-nyhetene om fattige pensjonister som ikke hadde råd til oppvarming. Men dette er mennesker som heller ikke har råd til å spise ute eller dra på ferie. De har ikke bil og hjelpes ikke med lavere bensinavgift, de bruker lite strøm allerede og får marginalt mer penger ved billigere strøm. Det er det velstående flertallet som har mye å tjene på lavere avgifter. Fattige trenger mer penger. Til det trengs det høyere avgifter eller skatter. Det er vanlig, men ikke særlig vakkert, å skyve fram små, vanskeligstilte grupper for å presse igjennom lettelser som mest kommer det velstående flertallet til gode. Det fins skogeiere som argumenterer med at skogsbilveiene særlig skal gi de handikappede mulighetene til å komme seg ut i naturen.

Så har vi den globale ulikheten, som vokser raskt og kronisk. En nordmann tjener mer enn 100 mennesker i Bangladesh. Forskjellene øker. Det er etisk problematisk, for dem som mener at økonomien ikke er en verdifri sone. Og det skaper spenninger i verden som gjør konflikter, ustabilitet og krigssituasjoner uunngåelig. Også Norge er avhengig av global stabilitet.

Økologi er det ikke på mote å snakke om for tiden. Likevel er overforbruk av fossil energi hovedårsaken til klimaendringene. Overforbruk av areal (hytter, veier, industri, alpinbakker) truer vårt eget artsmangfold. De fleste ressurser er begrensete. Norge ligger for høyt når det gjelder de fire B-er: Biff, bil, bolig og Braathens. Norsk, voksende overforbruk truer oss selv og etterkommerne på en rekke måter. Kloden er begrenset, vi må begrense oss. Til det trengs det skatte og avgiftsøkninger - dels for å begrense energibruken og arealbruken, dels for å skaffe penger for å gjøre næringsliv og forbruk bærekraftig, forenlig med våre etterkommeres behov. Hørt det før? Ja - og «glemt» det. Aldri blir dette perspektivet trukket inn i skatte- og avgiftsdebatten? Ikke av journalister, ikke av Halvorsen, ikke av Bondevik.

Men mulighetene er store. De neste ti år forventes det private forbruket å vokse med nesten 900 milliarder kroner. Med skatte- og avgiftsøkninger, som må få sosial profil, kan disse pengene forvandles til løsninger på kritiske problemer. Bare vi ikke spiser opp disse pengene privat. Beløpet er enormt, mulighetene er enorme. Pengene ligger og venter på det partiet som har mot og moral nok til å inndra dem.