Forhandlingsleder i Unio Ragnhild Lied (t.h.) og leder for KS, Per Kristian Sundnes nærmer seg deadline i hovedtariffoppgjøret i kommunesektoren. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Forhandlingsleder i Unio Ragnhild Lied (t.h.) og leder for KS, Per Kristian Sundnes nærmer seg deadline i hovedtariffoppgjøret i kommunesektoren. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Økende fare for streik

Manglende politisk fingerspissfølelse kan føre til at oppgjøret for mange hundre tusen ansatte i staten og kommunene ender i streik, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Ikke før er streiken i flyselskapet Norwegian avblåst, så stiger bekymringene for andre streiker. De ansatte i staten og kommunene nærmer seg sluttfasen av sin meklingsperiode. Er ikke partene enige natt til mandag 26. mai, kan det bli storstreik både i staten og i kommunene. De fleste vet hvor brysomt det er med stengte barnehager, stengte skoler og statlig byråkrati på halv fart. Alle er derfor innstilt på at konflikt skal unngås. Samtidig innebærer det norske forhandlingssystemet den muligheten. Streikefaren legger et press på forhandlerne som i sine beste stunder bringer fram gylne kompromisser, og i sine verste fører til ørkesløse, avmektige streiker.

I offentlig sektor foregår maktspillet helst før arbeidskamp inntreffer. I hele vinter og vår har vi eksempelvis vært vitne til en opphetet konflikt mellom lærerne og kommunenes organisasjon KS om lærernes arbeidstid. Engasjementet har vært heftig på sosiale medier. Det har utvilsomt bidratt til å understreke hvor viktig den fleksible arbeidstida, som er hjemlet i det sentrale avtaleverket, er for lærerne. KS har for lengst gjort et tilbaketog når det gjelder arbeidsårets lengde. Forhandlingsleder Per Kristian Sundnes har dessuten uttrykt seg slik at det er forståelse for at lærerne bør få mer i lønn enn andre grupper denne gangen, siden statistikken dokumenterer et klart etterslep i forhold til andre grupper. Slik snakker en mann som har erfaring og fullmakter. Det er heller ingen hemmelighet at uformelle samtaler på topplan mellom Utdanningsforbundet og KS er mer konstruktive enn ytringene på Facebook kan tyde på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En løsning i kommunene forutsetter normalt at partene i staten blir enige. I offentlig sektor er det tradisjon for at staten er «frontfag» på samme måte som den konkurranseutsatte industrien er det i LO-NHO-området. Hvis statens forhandlere, som representerer regjeringen, har for trange rammer og ikke tør å strekke seg utover det blinkende tallet «3,3», så kan det gjøre det vanskeligere for kommunene å gi det de mener er nødvendig for å roe gemyttene. Den i utgangspunktet rause og romslige Sundnes, kan bli mer firkantet enn han hadde tenkt å være. Selvsagt kan kommunale arbeidsgivere strekke seg lenger enn staten og finne gode begrunnelser for det. Men samtidig sliter norske kommuner med sin økonomi, med sine personalkostnader, pensjonskostnader, aldrende befolkning og stor gjeldsbyrde. Så hvis det ikke er en politisk vilje fra høyeste hold til å stå ved regjeringens løfter om å satse på «drømmelæreren» og andre viktige grupper i offentlig sektor, kan det hele gå til helvete.

Alle toppolitikere har som munnhell at det er partene som har ansvaret for forhandlingene. Men alle vi som har vært med en stund vet at politikerne har det siste ord. Regjeringen har ansvar for samfunnsøkonomien. I de årlige forslag til statsbudsjett gis det anslag over forventet lønnsøkning. Det er regjeringen som foreslår overfor Stortinget hvor mye penger som skal gå til ulike sektorer. I forrige uke la kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner fram sin «kommuneproposisjon» med konkrete anslag for kommunenes inntekter neste år. Han har i år den samme rollen som Rigmor Aasrud hadde i forrige periode, den personifiserte øverste arbeidsgiver.

Og bak Sanner myser statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen. Et mektig trekløver betrakter altså dette på diskret avstand. Deres vilje er sterk, men ikke påtatt synlig. Blir det streik, er det organisasjonenes skyld. Blir det løsning vil de tre ut av skyggen med fornøyde smil. Ingen av dem er innstilt på å gi ved dørene for å blidgjøre store yrkesgrupper i staten og kommunene. De vil først og fremst ha mer effektivitet, mindre byråkrati og større mangfold i tjenesteproduksjonen. For dem er «etterslep» et ukjent begrep. For dem vil Holden III-utvalgets hovedkonklusjon om at industrien skal være lønnsledende, veie tungt. Hvis det i regjeringens og personaldirektørens hode betyr «3,3», basta bom, kan det bli vanskelig for riksmekleren å holde lokket på trykkokeren. Da kan vi oppleve det paradoksale at et utvalgsarbeid som ble igangsatt for å hindre unødvendige konflikter i offentlig sektor, utløser en.