Ikke før er streiken i flyselskapet Norwegian avblåst, så stiger bekymringene for andre streiker. De ansatte i staten og kommunene nærmer seg sluttfasen av sin meklingsperiode. Er ikke partene enige natt til mandag 26. mai, kan det bli storstreik både i staten og i kommunene. De fleste vet hvor brysomt det er med stengte barnehager, stengte skoler og statlig byråkrati på halv fart. Alle er derfor innstilt på at konflikt skal unngås. Samtidig innebærer det norske forhandlingssystemet den muligheten. Streikefaren legger et press på forhandlerne som i sine beste stunder bringer fram gylne kompromisser, og i sine verste fører til ørkesløse, avmektige streiker.

I offentlig sektor foregår maktspillet helst før arbeidskamp inntreffer. I hele vinter og vår har vi eksempelvis vært vitne til en opphetet konflikt mellom lærerne og kommunenes organisasjon KS om lærernes arbeidstid. Engasjementet har vært heftig på sosiale medier. Det har utvilsomt bidratt til å understreke hvor viktig den fleksible arbeidstida, som er hjemlet i det sentrale avtaleverket, er for lærerne. KS har for lengst gjort et tilbaketog når det gjelder arbeidsårets lengde. Forhandlingsleder Per Kristian Sundnes har dessuten uttrykt seg slik at det er forståelse for at lærerne bør få mer i lønn enn andre grupper denne gangen, siden statistikken dokumenterer et klart etterslep i forhold til andre grupper. Slik snakker en mann som har erfaring og fullmakter. Det er heller ingen hemmelighet at uformelle samtaler på topplan mellom Utdanningsforbundet og KS er mer konstruktive enn ytringene på Facebook kan tyde på.