Øker forskjellene?

«En fortsatt nedgang i arbeidsløsheten i Europa vil trolig kreve større lønnsforskjeller.»

Utviklingen i USAs økonomi siden 1992 har vært meget gunstig. Amerikanerne har fått i pose og sekk. Arbeidsløsheten er henimot halvert, til vel 4%, samtidig som inflasjonen har holdt seg på to- tre prosent. Også for Europa har det vært en gunstig utvikling i senere år. Men sammenlignet med USA startet de gode nyhetene et par år senere. Dessuten reduseres arbeidsløsheten i Europa i et langt saktere tempo. En ledighetsprosent i Vest-Europa på omlag 9% innebærer en enorm sløsing med ressursene.

Fra slutten av 1970-årene har inntektsforskjellene i USA (og i Storbritannia) økt kraftig. En tilsvarende forverring i inntektsfordelingen har ikke funnet sted i Kontinental-Europa.

Noen tall er illustrerende.

Mens 18 av 1000 tyskere var fattige hele tiden over en femårsperiode, var hele 46 av 1000 amerikanere fattige.

I Tyskland har han med 10 prosent av folket over seg i inntekt tre ganger så mye å rutte med som han med 90 prosent av folket over seg i inntekt. I USA har den rike seks ganger så mye som den fattige.

I hovedsak er det fire forhold som kan forklare økende inntektsforskjeller i USA:

1. Reduksjon i fagforeningenes betydning

2. Nedgangen i minimumslønninger

3. Økende internasjonal handel

4. Teknologiske nyvinninger

De to første forholdene har med institusjonelle endringer å gjøre, de to siste med markedsmessige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av en 30-årsperiode ble andelen av arbeidere tilsluttet fagforeninger i USA nærmest halvert, fra 29% i 1960 til 16% i 1990. Ettersom lønnsstrukturen i næringer og bedrifter der fagforeninger står sterkt er mer sammenpresset enn der arbeidstakerne er dårligere organisert, er disse observasjonene med på å forklare økte amerikanske lønnsforskjeller.

Gjennom 1980-årene sank minimumslønningene med over 30%; fra $2,90 til $2,01 pr. time, målt i 1979-priser. En slik utvikling baner veien for større forskjeller. Imidlertid sank andelen av arbeidsstokken med krav på denne lave lønnen fra 12% til 4%. Fordelingsvirkningene av redusert minstelønn gjennom 1980-årene ble således en god del utvannet.

Endringer i institusjonelle ordninger har åpenbart bidratt til økte forskjeller. Men trolig har økt handel og ny teknologi hatt større betydning.

Når vi kjøper f. eks. en skjorte sydd i Kina, importerer vi implisitt den arbeidskraften som er gått med for å sy skjorten. Pluss den kapitalinnsatsen som bruk av symaskin og tak over hodet representerer. Økt handel mellom rike og fattige land vil således påvirke, på indirekte vis, den relative tilgangen på de underliggende produksjonsfaktorene, i begge landene.

Mens økt handel har svekket forhandlingsposisjonen til dem med liten utdannelse, har ny teknologi bedret lønnsutsiktene for dem med gode kvalifikasjoner. Begge forhold har bidratt til å «strekke ut» lønnsskalaen i USA. Men hvorfor har fordelingsvirkningene vært så mye mer markante i USA enn i Europa? Landene i OECD-Europa har jo også erfart den samme utviklingen - økt import fra lavprisland og ny teknologi - om enn i noe langsommere tempo.

To forhold spiller inn. Veksten i velutdannet arbeidskraft har vært lavere i USA enn i Tyskland og Frankrike de siste par tiår. Relativt større knapphet på godt kvalifiserte arbeidstakere i USA gir økt merverdi av utdannelse. For det andre, markedskreftene har en mer dominerende plass i amerikansk kultur og tradisjon. For å utnytte vekstmuligheter som økt handel og ny teknologi skaper, godtar amerikanerne raske og betydelige endringer i relative lønninger. Med større fokus på vekst og lønnsomhet blir kaka som bakes større. Men til en pris: Forskjellen kakestykkene imellom øker.

Om det er slik at økende forskjeller mellom fattig og rik mer har preg av å være et øyeblikksbilde enn å være et varig fenomen, vil man kunne se mindre alvorlig på utviklingen. Sagt på annen måte, om mobiliteten på inntektsskalaen er økende, slik at fattige og rike stadig bytter plass, trenger ikke ulikhetene, sett over lengre perioder, å øke. For dem med et egalitært sinnelag er empirien på dette punktet nedslående. Om hensyn tas til inntektsmobilitet, blir ikke omfanget av problemet med økende relativ fattigdom noe mindre.

Med økende tilbud av velutdannet arbeidskraft vil mer-inntekt som utdannelse på college-nivå gir, gå ned i USA. Og etter hvert som ny teknologi blir mer moden, kan mindre veltrenet arbeidskraft ta den i bruk. Er en slik utvikling på gang i USA? De siste fem år har veksten i etterspørselen etter college-utdannet arbeidskraft i USA gått litt ned, relativt sett. Og lønnsforskjellene har sluttet å øke; de synes omsider å krympe noe.

Mens utviklingen i retning av større lønnsforskjeller er i ferd med å stanse opp i USA, kan den være i ferd med å komme i gang i Kontinental-Europa. Introduksjon av felles mynt i 11 EU-land, fra 1. januar 1999, innebærer at pengepolitikk ikke lenger er noe stabiliseringspolitisk virkemiddel på nasjonal basis. I tillegg setter Vekst- og stabilitetspakten klare grenser for hvor aktiv finanspolitikk det enkelte euro-land kan føre. Behovet for et bedre fungerende arbeidsmarked er åpenbart. En fortsatt nedgang i arbeidsløsheten i Europa vil trolig kreve større lønnsforskjeller.

IT-revolusjonen bidrar til å spenne ut gapet mellom de høy- og lavproduktive. Økende forskjeller i produktivitet gir «rom» for større lønnsforskjeller. Det kan gjøre det vanskeligere å holde fast på solidaritetslinjen. Om folk med høy produktivitet har mer å hente enn tidligere av å tvinge frem mer markedsbestemte lønnsøkninger, vil de ikke da ha incitament til å presse frem en slik utvikling? I så fall blir resultatet økte lønnsforskjeller, og det av to grunner: Økte forskjeller i produktivitet, som i seg selv bidrar til redusert solidaritet.

I dagens pengefokuserte samfunn har stadig flere ytelser en prislapp. Som nylig utnevnt leder av institutt for samfunnsøkonomi på Handelshøyskolen BI var en mine første oppgaver å vurdere personlige tillegg til medarbeiderne. Ledelsen hadde gitt retningslinjer, etter forhandlinger med forskerforbundet. Min jobb var å diskriminere mellom de ulike fagfolkene, basert på tre kriterier: forskning, undervisning og generell deltakelse. Hva angår forskning skal artikler publisert internasjonalt telle mest. Kvaliteten på undervisningen er basert på vurdering gitt av studenter. Generell deltakelse har å gjøre med i hvilken grad den enkelte stiller opp i interne komiteer etc., samt deltakelse eksternt, blant annet i den allmenne debatten.

Ved personlige tillegg belønner man ønskede aktiviteter. Det bør anspore til mer av det samme, noe som i sin tur vil gjøre Handelshøyskolen BI til en bedre og mer konkurransedyktig institusjon.

Forskjellene i produktivitet de ulike forskere imellom er økende. Det har bl.a. sammenheng med ulik evne til og trening i å utnytte ny teknologi, inklusive avanserte statistiske metoder. Større flora av tidsskrifter, med ulik grad av prestisje, bidrar ytterligere til en økning i spennet mellom høy- og lavproduktive personer i akademia. Skarpere fokusering på undervisning, med målbare tilbakemeldinger, trekker i samme retning.

Imidlertid står solidaritetstanken så sterkt i Norge at rammene innen hvilke personlige tillegg som kan gis, er forholdsvis beskjedne. Noe som i sin tur fører til dårlig konkurranseevne hva gjelder å få fatt i gode utenlandske forskere, spesielt innen områder som finans og strategi. Og som også øker faren for at de beste hos oss stikker avsted til bedre betalte jobber, i mer spennende omgivelser, i andre land.

For 25 år siden var det utenkelig, og for 5 år siden helt uvanlig, at vitenskapelig personell på samme nivå hadde ulik lønn, annet enn tillegg for alder og verdighet. Mens lik lønn for ulikt arbeid var parolen før - han med liten vitenskapelig produksjon fikk samme lønn som hun med stor - er det nå et visst rom for ytelsesbasert avlønning, også innen universiteter og høyskoler.