FABELAKTIG: Einar Økland utgir en samling korttekster i forbindelse med at han runder 70. Samtidig utgis boka «Vandreduene» (1968) i ny utgave. Foto: HENNING LILLEGÅRD
FABELAKTIG: Einar Økland utgir en samling korttekster i forbindelse med at han runder 70. Samtidig utgis boka «Vandreduene» (1968) i ny utgave. Foto: HENNING LILLEGÅRDVis mer

Økland demonstrerer igjen hva han er god for med nye noveller

En mester i faget.

||| BOK: Det var en gang at fabelen var den dominerende sjangeren i den norske litterære offentligheten. Det høres ut som et eventyr, men det er sant: I de første tiårene vi hadde aviser her til lands, i siste del av 1700-årene, var spaltene stapp fulle av litterær kortprosa. Og de fleste av disse tekstene igjen var fabler, små moralske fortellinger, ofte med dyr i hovedrollene, skrevet av leserne, eller rappet fra utenlandske bøker og tidsskriftet.

Fabelaktig jubilant
Kortformen passet perfekt for datidas trange avisformater. Samtidig som fabelens allegoriske og underfundige form hadde lett for å få innpass i et debattklima og en sensursituasjon som ikke tålte alt for mye. Hvorfor fortelle dette nå? Fordi Einar Økland — forfatter, poet, essayist, satiriker, forteller, tidsskriftmenneske og en hel masse annet — fylte 70 år i går. Fordi den nye novellesamlingen hans — den foreløpig siste av i alt 77 bøker og tekstsamlinger utgitt siden debuten som poet i 1963 —har fått tittelen « Forteljingar og fablar». Fordi ingen norsk forfatter etter krigen har dyrket de litterære kortformene, som fabelen, så konsekvent, og med et sånt mesterskap, som Einar Økland. Fordi forfatterskapet hans — kanskje nettopp på grunn av denne forkjærligheten for kortformene — ofte har utspilt seg i margen av den dominerende litterære diskursen, slik fablene i gamle dager gjerne ble plassert helt på slutten av avisene, der trykkeren hadde ledig plass.

Og til sist fordi nettopp dette med fablene og avisene er en sånn opplysning Einar Økland kanskje selv kunne tenkes å sette pris på, om det ikke var for at han helt sikkert kjente til den fra før — samler, trykkekulturfeinschmecker og legendarisk allvitende som han er.

Das unheimlich
Den lille novellesamlingen som utgis i forbindelse med 70-årsdagen inneholder 14 korte tekster av ganske forskjellige slag. Ingen av dem er fabler i tradisjonell forstand. Men de fleste er fabel-aktige. I de klassiske fablene blir dyr eller andre objekter gitt menneskelig liv for å illustrere et moralsk poeng. I de beste tekstene her er det snarere slik at grensen mellom de fremmede objektene (en manet, en løsrevet fot, en kenguru) og det menneskelige oppløses, på både ekkelt og foruroligende vis.

Samtidig blir også moralen usynlig, slik at bare tekstens skremmende løfte om visdom står igjen. Resultatet minner mest om det Freud kalte «unheimlich», u-hjemlig: opplevelsen av at det som er kjent og det som er ukjent går over i hverandre og bytter plass. Også det er en litterær effekt som Einar Økland utnytter bedre enn alle andre norske forfattere jeg kan komme på.

Ut av boka
Ikke alle tekstene i samlingen er like gode. Men strengt tatt føles det litt kunstig å vurdere denne boka som ei bok. Det er noe med det helhetlige bokformatet som ikke kler Einar Øklands tekster, noe som dekker for og skjuler det situasjonsbestemte ubehaget hver enkelt av dem kaller fram. I en ideell verden skulle det vært som i gamle dager: Fablene her skulle ikke leses mellom stive permer. I stedet skulle de begitt seg ut i verden — de skulle henges opp på plakater, leses høyt i reklamepausene på TV2, stått på baksida av aviser som den du leser nå, i stedet for lederavdelingens kommentarer.

Sånn kunne de kommet i bruk. Sånn kunne de vendt hjem til hverdagen. Sånn kunne de minnet oss om — slik gode tekster alltid gjør — at det ikke er så enkelt å leve likevel. At scenarioet er umulig, er det i hvert fall ikke Einar Økland som skal klandres for.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 18. januar 2010.

Økland demonstrerer igjen hva han er god for med nye noveller