I dagens Aftenposten er Ingunn Økland igjen ute med en kommentar om Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø». Allerede i anmeldelsen 10. september skriver Økland at «Arv og miljø har en distinkt skjønnlitterær stil. Ikke desto mindre tror jeg den vil ta debatten om virkelighetslitteratur til et nytt nivå.»

At det er henne selv som vil ta debatten dit, og at det nye nivået er lavere enn det gamle, skriver hun imidlertid ikke, men det er det som har skjedd. Hun har gjort og gjør det ved å foreta en kategorifeil. Vigdis Hjorths bok er ikke «virkelighetslitteratur», virkelighetslitteratur er den litteraturen som forteller om virkelige personer med deres egne navn, som beskriver virkelige hendelser og som bærer i seg en implisitt påstand om å beskrive «sannheten».

I den litteraturen tar forfatteren definisjonsmakten, ikke bare over eget liv, men også over livene til personene som beskrives.

Leserkontrakten i «Arv og miljø» er en annen, den er helt klart leserkontrakten til en roman. Boka påstår ikke å forvalte en faktisk sannhet utenfor seg selv – sannheten er et annet sted, i den smerten som skrives fram i romanen, en smerte som kommer fra overgrep, fra ikke å bli trodd av sine nærmeste, fra å bli sviktet – og hva dette har gjort med den voksne Bergljots liv. Så hvordan kommer Ingunn Økland fram til denne kategorifeilen?