FOLKEOPPLYSNING: Andreas Wahl og Jan Ole Hesselberg gikk hardt ut mot økologisk mat, i siste episode av Folkeopplysningen på NRK. De får støtte av artikkelforfatterne. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
FOLKEOPPLYSNING: Andreas Wahl og Jan Ole Hesselberg gikk hardt ut mot økologisk mat, i siste episode av Folkeopplysningen på NRK. De får støtte av artikkelforfatterne. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Debatt: Økologisk mat og Folkeopplysningen

Økologi-bevegelsen baseres på ideologi, ikke forskning

Oppsummert ser det ut som Oikos har vært på økologisk kirsebærplukking når de presenterer sitt motsvar mot Folkeopplysningen.

Meninger

Utover navnet til en av oss har vi en ting til felles med Andreas Wahl, som er leder for NRKs program Folkeopplysningen: en vitenskapelig tilnærming til ulike påstander. I sist episode går det utover påstander om fordeler med økologisk matproduksjon. Ingen nyhet for de som har sett kritisk på saken, men nyttige opplysninger til «folket,» levert på en imponerende måte.

Bak øko-bevegelsen skjuler det seg nemlig en ideologi som daglig leder for Oikos, Regine Andersen, har vanskeligheter med å skjule under intervjuet med Wahl.

Den hellige tilnærming til alt som er «naturlig» gir ingen garanti for positive effekter på helse, miljø og klima. 


Medlemsorganisasjonen Oikos – Økologisk Norge er raskt ute med en artikkel for å forsvare seg mot den kritiske folkeopplysning fra NRK-programmet. Her påpeker Wahl, for eksempel, at selvplukket blåbær fra naturen ikke automatisk kan selges som «økologisk.»

Oikos skriver at dette ikke stemmer, «forutsatt at det kan dokumenteres at vekstene kommer fra områder som ikke er tilført sprøytemidler eller kunstgjødsel.» Ironien er jo at det er nøyaktig dette som er poenget. For i økologiens verden skal homeopatipiller forsøkes før veterinærmedisin, og plukkede blåbær skal «dokumentere» sin økologiske «naturlighet» innen de kan «godkjennes.»

I et slags forsvar mot bruken av økologiske sprøytemidler fortsetter Oikos slik: «det de [Folkeopplysningen] unnlater å fortelle er at midlene som kan tillates brukt i økologisk drift skal gjennom et nåløye for å bli godkjent som vist over.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det lyder jo bra inntil man forstår at prosessen for godkjennelse ikke avhenger av en sammenligning av syntetiske motparter for deres skadeomfang på miljø eller menneske.


Det er tilnærmet surrealistisk å se deres overdrevne frykt for sprøytemidler plutselig trivialiseres straks «giften» har et «naturlig opphav.» Per vektenhet er mange av de økologiske sprøytemidlene, som pyretin eller rotenon, mer giftige enn syntetiske alternativer. Et annet eksempel er kobbersulfat (hvor det innen EU sprøytes opp til 3 kg pr. hektar), som er mer giftig enn det konvensjonelle alternativet, Mancozeb.

Poenget som Oikos- og andre økologi-frelste ikke tar til seg er at dette ikke nødvendigvis har noe relevans for helsen. Det konkluderer rapporten til Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) med. Oikos er uenig med konklusjonen på et prinsipelt - ikke vitenskapelig - grunnlag, godt illustrert ved deres «motsvar» dagen før rapporten til VKM kom ut. Når rapporten først kom ut gikk de gjennom VKMs egne funn og kom fram til en annen fremstilling av forskningen.



Med ideologi som interessekonflikt burde ingen være overrasket. I sin artikkel mot Folkeopplysningen vises dette igjen. Her henviser de til en oversiktsstudie fra British Journal of Nutrition som ser ut til å tale i deres favør. 

De unnlater å nevne at denne har blitt kritisert fra en rekke hold for å være metodisk svak. Kvaliteten på de inkluderte studiene varierte stort og i motsetning til VKM sin analyse, var ikke oversiktsstudien uavhengig finansiert. Andre og flere oversikter, med strengere kriterier, gir ingen holdepunkter for at det er helsegevinster mellom de forskjellige dyrkingsmetodene. Disse henvises det ikke til i Oikos sin artikkel.

De opplyser heller ikke at 99,99% av giftstoffer i plantene kommer fra plantene selv, altså naturlige giftstoffer. Fokuset er på de «kjemisk-syntetiske» sprøytemidlene som finnes i en forsvinnende liten mengde. Som påpekt i Folkeopplysningen må en urealistiske mengde frukt og grønt spises for at dette skulle kunne utgjøre en negativ risiko. Plantemat, fra både konvensjonelt og økologisk er sunt og trygt.

Ved på henvise til FAOs (FNs organisasjon for mat og landbruk) bekymringer for den globale økningen av degradert jord gir Oikos avslutningsvis inntrykket at økologisk landbruk kan fø verdens befolkning på en miljøvennlig måte som er bærekraftig. De glemmer å nevne at IFPRI, som er underlagt FAO, har konkludert med at «sertifisert øko» ikke er en «bærekraftig jordbruksmetode», fordi den gir for liten avkasting per areal.

FAO sier også at for å brødfø verdens økende befolking må vi produsere mer mat på samme areal, ikke avskoge mer land. En europeisk meta-analyse viser det produseres mer kalorier per areal i det moderne landbruket. FAOs generalsekretær har uttalt at økologisk landbruk alene ikke sikrer global matsikkerhet, «du kan ikke mate seks milliarder mennesker i dag og ni milliarder i 2050 uten fornuftig bruk av kunstgjødsel.» For å sette dette i perspektiv: hvis USA skulle gått fullstendig over til økologisk matproduksjon måtte de brukt ytterligere 493 000 kvadratkilometer, svarende til 97% av Spania, med land.

Mangelen på avkastning reflekteres også i miljøpåvirkningen. Justert for den lavere effektiviteten konkluderer den europeiske meta-analysen at økologisk jordbruk typisk har mer klimagass utslipp og økt utvasking av nitrogen fra jorda.


Det irrasjonelle forbudet mot syntetisk gjødsel er en viktig årsak til forskjell i produktivitet. Forbudet ser ut til å fått opphav fra den antroposofiske bevegelsen, hvor kunstgjødsel er «død» gjødsel som mangler de «kosmiske livskreftene». Naturvitenskapen deler ikke dette synet.

Det industrielle landbruket er vitenskapelig basert hvor formålet er på lik linje som det økologiske: Bærekraftig produksjon av sunn og trygg mat. Forskjellen er at det vitenskapelige landbruket ikke er begrenset av krav til naturlighet og får derfor flere verktøy å benytte seg av.

Alle gode verktøy, uavhengig av ideologi, bør benyttes. Oppsummert ser det ut som Oikos har vært på økologisk kirsebærplukking når de presenterer sitt motsvar mot Folkeopplysningen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook