Økologisk kosmetikk

Petter Stordalens økologiske satsning er ikke særlig imponerende.

ØKOLOGISK MAT: Det er bra at hotellkongen Petter Stordalen endelig har oppdaget og engasjert seg for økologisk mat, slik norsk landbruk har gjort i mange år. Men det er ikke særlig imponerende at han krever en helt annen satsing og risikovilje av landbruket enn den han selv legger for dagen.Landbruket og landbruksindustrien må leve av høy kvalitet på volumproduksjonen - akkurat som Petter Stordalen. Hotelleieren hudfletter imidlertid landbrukssamvirket fordi bare 1 prosent av landbruksvarene er økologiske, og har fått massivt mediegjennomslag på det. På den bakgrunn er det interessant at Stordalen selv nøyer seg med å love en økologisk meny på tre av sine over 150 hoteller i Skandinavia, og han tar bare sjansen på et eneste hotell i Norge. Dette utgjør mellom 1-2 prosent av det totale hotellvolumet til Stordalen, med andre ord om lag det samme volumet som får ham til å omtale samvirket som en økologisk sinke. Så lite satser Stordalen, til tross for at han selv hevder det er et unisont krav om økologiske produkter blant hotellgjestene.

PÅ TOPPEN AV DET HELE ser Stordalen den økologiske menyen som et eksperiment over tre-fire måneder, som han vil evaluere og eventuelt avvikle over natten dersom eksperimentet slår feil. En bonde, derimot, må ha minst tre års krevende innsats bak seg for å kunne levere økologiske produkter, og kan ikke evaluere seg ut av problemet om dette slår feil.

AKKURAT SOM Stordalen, ønsker vi å øke andelen økologiske produkter i norske husholdninger. Men økologisk produksjon er en risikabel satsing som krever en omlegging over noen år hos den enkelte bonde, en ganske kostnadskrevende justering i foredlingsindustrien for å unngå blanding med vanlige produkter, og et markedsapparat som bringer produktene til forbrukerne.Den ene store utfordringen har vært forbrukerne. Det er ikke riktig at det er et kollektivt, enstemmig krav om økologiske produkter blant forbrukerne, verken i butikkene eller på hotellene. Meningsmålinger kan antyde stor etterspørsel etter økologiske produkter, men oppførselen i handledisken er annerledes. Svært få har hittil valgt økologiske produkter i noe særlig volum selv om de finnes.

DEN ANDRE store utfordringen er at den økologiske produksjonen som finner sted, bare delvis havner hos forbrukerne. Best ut kommer melk, der godt over 60 prosent av den økologiske produksjonen når forbrukerne, mens det står verre til med storfe- og lammeproduksjonen, der bare henholdsvis 16 prosent og 7 prosent av den økologiske «kjøttvekta» havner hos forbrukerne som økologiske produkter. Grunnen til det er at det først og fremst er filetstykker som er etterspurt og omsatt, mens resten av det økologiske dyret ikke er det. Utfordringen er åpenbar: Kostnaden ved å produsere et økologisk dyr gjelder hele dyret, men inntekten kommer bare fra deler av dyret. Det skal godt gjøres å få dette til å gå forretningsmessig i hop.

MEN UTVIKLINGEN går i riktig retning, skritt for skritt. Tross forbrukernøling og misforholdet mellom kostnad og inntekt har bøndene og samvirket satset på økologiske produkter. Gilde har utviklet fire lammeprodukter, åtte storfeprodukter, en spekepølse og økologisk kjøttdeig, og har økt prisen til bonde på økologisk storfekjøtt. TINE har økt bruken av økologiske melk vesentlig og jobber for vekst i økologiske klynger over hele landet. Prior, som i dag har økologiske egg, jobber for å utvikle økologisk produksjon både på kylling og kalkun. Landbruksmyndighetene i samarbeid med de store dagligvarekjedene kjørt store kampanjer overfor forbrukerne med svært bra resultater.Samtidig er det grunn til å understreke at norsk landbruk gjennomgående er langt nærmere naturproduksjon enn det vi ser i mange andre land. Våre råvarer kommer fra små og mellomstore gårder i levende bygder over hele landet. Mange av dyrene går på naturbeite store deler av året, og saueholdet er et kapittel for seg: Nær to millioner sauer og lam går i utmarka, og fores av naturens eget spisskammer. Denne naturbaserte kjøttproduksjonen er ikke «økologisk» ut ifra en streng definisjon av hva som er et økologisk produkt, men den er frembringer en kjøttkvalitet som er helt i verdenstoppen.

I SUM UTGJØR økologiske produkter bare rundt en prosent av den totale omsetningen av landbruksvarene i Norge, og det er langt fram til den politiske ambisjonen om 15 prosent. Grunnen til dette gapet ligger flere steder; det er et risikabelt og mangeårig prosjekt for bønder å legge om driften, det er krevende for industrien å håndtere den økologiske produksjonen på en regningssvarende måte, og markedet for økologiske landbruksprodukter er fortsatt svært lite. Det sistnevnte er trolig også et resultat av at den høye kvaliteten på norsk ferskvare og nærheten fra jord til bord i Norge som gjør at forbrukerne ikke ser det samme behovet for streng økologisk produksjon som forbrukere i land preget av industrilandbruk.I landbruksindustrien tar vi ansvar for å øke andelen økologiske produkter. Det positive er at vi i løpet av 2006 har sett en økende interesse for og etterspørsel etter økologiske produkter. Fortsetter det, vil landbruket svare på etterspørselen. Men skal vi ta risikoen, forutsetter det et langsiktig samarbeid med både dagligvarehandelen og restaurant- og hotellnæringen. Og det må gjøres i en helt annen målestokk enn Petter Stordalens menyeksperiment på et hotell i Oslo. Akkurat det er dessverre mer økologisk kosmetikk enn reell satsing.