Økologisk nødverge

ULOVLIG FISKE: Kystvakta er maktesløse tilskuere når omlastingsfartøy med hundrevis av tonn ulovlig fisk fra den russiske sonen i Barentshavet passerer på vei til lossing i Europa - fortrinnsvis i Spania. Hvor lenge skal vi godta det? Hvor lenge kan vi godta det?

DAGBLADET DOKUMENTERTE forrige uke hvordan transportskipet «Petrogradskij» passerte våre moderne kystvaktfartøy med hundrevis av tonn ulovlig fanget fisk. Båten gikk først til Nederland, men syntes det ble ubehagelig når myndighetene der ville kontrollere lasten, etter anmodning fra norske myndigheter. Båten tok i stedet «en spansk en» og losset den ulovlige lasten i Spania - det eneste europeiske landet som nekter å inngå en bilateral avtale med Norge der en gir norske inspektører rett og mulighet til å kontrollere fangsten når det er mistanke om at ulovlig fanget fisk bringes til havn.

NORSKE MYNDIGHETER har denne uken vært i Brussel på seminar med EU for å diskutere tiltak mot det enorme rovfiske i Barentshavet. EUs første oppgave bør være å tette «Spania-hullet», slik at Spania ikke fungerer som en skammelig europeisk frihavn for piratfartøy som undergraver hele forvaltningsregimet i Barentshavet! Løses ikke dette, mister EU all troverdighet som medspiller i kampen mot rovfisket. Vi vil likevel berømme denne regjeringens innsats mot ulovlig fiske. Spesielt avtalen om havnestatskontroll innen NEAFC ( North East Atlantic Fisheri Comiision) som ble undertegnet i november, er et viktig steg i retning av å stenge igjen markedet og tvinge transportfartøyene med piratlaster til stadig mer fjerntliggende havner.

DET SØRGELIGE ER er at episoder lik «Petrogradskij», der transportfartøyene peker nese til norske myndigheter, overhodet ikke er noen sensasjonell avsløring. Til tross for myndighetenes innsats, er dette mer å betrakte som rutinemessig miljøkriminalitet i milliardklassen! Verstinger som «Elektron», og en rekke andre trålere uten kvoter eller med oppfisket kvote, ligger i russisk sone og losser til transportfartøyene. Transportfartøyene må nødvendigvis passere enten vernesonen ved Svalbard eller norsk økonomisk sone på vei sydover for å losse den ulovlig fangede fisken. Disse omlastingsfartøyene kan stryke like forbi våre Kystvaktfartøy som ikke kan foreta seg noe som helst - utover i beste fall å inspisere lasten, konstatere at fisken er ulovlig fanget og la fartøyet gå videre. Med andre ord nokså meningsløst.

HVORFOR LAR VI dette skje? Bakgrunnen ligger i Havrettskonvensjonens rettigheter om fri ferdsel på det åpne hav (artikkel 87), Vår fortolkning gjør at norske myndigheter ikke gir Kystvakten fullmakt til å ta arrest i omlastingsfartøyene, når lovbruddet - det ulovlige fisket - har foregått i russisk sone. Hvor lenge skal vi godta rovfisket på den norsk- russiske Barentshavstorsken, som vi gjennom Havrettskonvensjonen er gitt et felles ansvar for å forvalte? Et samarbeid som er regulert gjennom årlige forhandlinger i den felles norsk-russiske fiskerikommisjonen. Et meget viktig samarbeid, men som dessverre undergraves både økonomisk, økologisk - og politisk, så lenge en ikke setter en effektiv stopper for systematisk miljøkriminalitet der havet tømmes for fisk i fortjenestens navn.

VI HEVDER AT denne kardemommeaktige praktiseringen av retten til fri ferdsel på havet er direkte motstridende til andre bærende element i havrettskonvensjonen: Hensynet til de levende ressursene i havet (artikkel 117) og konvensjonens forpliktelser om et bærekraftig ressursuttak, eller maximum sustainable yield , som konvensjonen påpeker i artikkel 61. Nøkkelen er nettopp Havrettskonvensjonens artikkel 87 om fri ferdsel på det åpne hav. Et delikat kompromiss som gir rettigheter, men også plikter: Den presiserer at ferdselsretten betinger at en følger konvensjonens øvrige forpliktelser, herunder hensyn til bærekraftig ressursuttak, samt andre internasjonale lover og regler. Det er disse pliktene som brytes på det groveste! Dette vil i praksis si at omlastingsfartøy som systematisk utnytter ferdselsretten med hensikt å transportere ulovlig fanget fisk, ikke utøver sin plikt ovenfor havrettskonvensjonen og derfor heller ikke kan påberope seg rett til «fri ferdsel». Derfor ser vi ingen grunn til at Kystvakten skal la åpenbar kriminell transport slippe gjennom norsk - kontrollerte farvann, da denne utøvelsen av «fri ferdsel» ikke på noen måte harmonerer med havrettskonvensjonens øvrige forpliktelser. Ved å tillate disse fartøyene å seile videre med ulovlig fangst undergraver vi havrettskonvensjonens intensjoner og forpliktelser om å bevare de levende ressurser og sikre et maksimalt bærekraftig ressursuttak.

HAVRETTSLOVGIVNINGEN kan ikke ha hatt til hensikt å beskytte kriminelle. Intensjonen kan heller ikke ha vært å indirekte bidra til en økologisk katastrofe. En slik økologisk katastrofe rammet Canada på begynnelsen av 90-tallet. Trålere fra hele verden brukte et par 10-år på å renske havet ved New Foundland. I 1992 ble verdens største torskefiske ved «The Great Banks» stanset. Havet var tømt, og canadiske myndigheter håpte at et midlertidig totalforbud mot fiske ville gi bestanden mulighet til å bygge seg opp igjen. Dessverre var Canada for sent ute til å berge sin bestand. Torsken ved New Foundland er ikke kommet tilbake. Tør vi risikere det samme i Barentshavet?Vi må utøve vår plikt ovenfor havrettskonvensjonens helhetlige hensyn og sørge for at fartøy som passerer vernesonen ved Svalbard eller norsk økonomisk sone, og som mistenkes for å føre en last med ulovlig fanget bringes til norsk havn av Kystvakten. Det enkelte fartøys flaggstat, som i praksis vil si Russland, ettersom Russland har innført forbud mot bekvemmelighetsflagg på omlastingsfartøy, inviteres til å bistå med inspektører for kontroll av fangstdagbøker og kvotebrev. Fangst (frossenfisk) og fartøy holdes i varetekt ved norsk kai til domstol i flaggstat har avgitt kjennelse om de anerkjenner fangsten som lovlig eller ikke.

RUSSISKE MYNDIGHETER burde være vår beste allianseparter ved en slik praksis. Russland har vel åpenbart samme interessert som norske myndigheter for å stoppe det ulovlige fisket på vår felles torskebestand? For det er ikke russiske fiskere og samfunn som beriker seg på den systematiske og velorganiserte økonomiske kriminaliteten som tømmer Barentshavet for fisk! En skjerpende fortolkning av havrettskonvensjonens grunnlegende intensjoner der vi benytter vår rett til å utøve en form for økologisk nødverge er helt nødvendig. Målet helliger ethvert ubehag dette måtte medføre for den frie ferdsel på havet: Målet er å beskytte verdens siste store torskebestand mot økologisk kollaps!