GLOBALISERING: Globalisering må ikke følge én bestemt retning. Vi må bare tenke annerledes enn dagens variant, skriver spaltisten. Foto: AP / NTB scanpix
GLOBALISERING: Globalisering må ikke følge én bestemt retning. Vi må bare tenke annerledes enn dagens variant, skriver spaltisten. Foto: AP / NTB scanpixVis mer

Frihandel:

Økonomene har ikke vært ærlige om åpenhetens bakside

Er globalisering forenlig med velferd? Ja. Har økonomene vært ærlige om baksiden ved den? Nei.

Meninger

Proteksjonisme, fri flyt av arbeid og kapital, handel og globalisering, er plutselig seilt opp som et av de viktigste temaene i vestlig politikk. I den amerikanske valgkampen i 2016 kunne ikke Bernie Sanders og Donald Trump stått lengre fra hverandre politisk, men på et punkt var de enige: i sin fordømmelse av internasjonal handel. Brexit samme år var delvis en motreaksjon på betydelig arbeidsinnvandring, særlig for de lavtlønnede.

Spaltist

Sigrid Hagerup Melhuus

er rådgiver i Tankesmien Agenda.

Siste publiserte innlegg

Utviklingen fortsatte i 2017. I valgene i Frankrike, Østerrike og Tyskland har høyrepopulister stått steilt mot liberale i valgkampens viktigste saker, som i stor grad er kokt ned til konflikter om nasjonalstatens grenser.

Heller ikke ekspertene forutså det politiske skiftet. I de samfunnsvitenskapelige fagmiljøene er blikket nå vendt innover for å forstå hvorfor utviklingen skjedde, og hvorfor man ikke forutså den.

Verken Trumps valgseier eller britenes exit fra EU ble fanget opp av tradisjonelle meningsmålinger. I statsvitenskapen drøftes det hvordan målingene framover må innrettes for fange opp det nye politiske landskapet.

Blant økonomene handler debatten blant annet om den faktiske grunnen til at velgere stemmer på proteksjonistiske partier og representanter. Den klassiske økonomiske kunnskapen er jo helt klar på de store gevinstene som kommer av åpenhet: Internasjonal handel gir større vekst og goder enn proteksjonisme.

Dette er noe av det fagmiljøet er mest enige om. Forklaringen handler om komparative fortrinn, satt ord på av den britiske økonomen David Ricardo for to hundre år siden: Den samlede produksjonen blir større, bedre og billigere om alle land produserer det de er relativt best på, og bytter med andre.

Men dette er bare halve fortellingen, ifølge den verdensledende økonomen ved Harvard, Dani Rodrik. I disse dager lanserer han sin nye bok «Straight talk on trade». Rodrik har lenge argumentert for at økonomene ikke har vært ærlige om de negative konsekvensene som kan komme av handel. Ulikhet er en slik konsekvens, som oppstår dersom handelen ikke også følges av sterke nasjonale institusjoner som fordeler gevinstene.

Han mener handelens potensielle fordeler er blitt oversolgt, mens det er tiet om svakhetene for å ikke gi argumenter til fagets fiender, som populistene og proteksjonistene. Nyansene i de komplekse modellene, med forutsetninger og unike tilpasninger, er kun diskutert innad i fagmiljøet.

Rodrik viser til et eksempel der en økonomiprofessor som blir spurt av en journalist om frihandel er en god idé. Professoren bekrefter entusiastisk. Journalisten går deretter undercover, og gir seg ut for å være student på et fagseminar. Professoren blir stilt samme spørsmål. Denne gangen svarer professoren annerledes: det kommer an på en rekke forutsetninger. Det er blant annet helt avgjørende at taperne kompenseres av vinnerne.

Det er blitt snakket for lite om globaliseringens vinnere og tapere. I flere år er arbeidstakere i konkurranseutsatte næringer blitt fortalt at måten globaliseringen skjer på både er uunngåelig og nødvendig. Globaliseringsforkjempere i byråkratiet og i det internasjonale næringslivet har gitt seg selv tyngde ved å vise til de forenklede økonomiske teoriene.

I disse teoriene framstilles ofte nasjonalstaten som globaliseringens fiende. Den står i veien for tettere internasjonal integrasjon. Vi trenger mer flyt og mindre stat og regulering. Økende internasjonalisering vil komme alle til gode til slutt, selv om det kanskje tar litt tid. Bølgen vil løfte alle båter, har budskapet vært.

I dag er det imidlertid åpenbart at denne fortellingen ikke stemmer. I alle vestlige land har de økonomiske forskjellene økt siden 80-tallet. Vanlige arbeidsfolk har mistet jobbene sine, eller falt fra i lønnsveksten, samtidig som kapitaleierne har fått en større del av veksten.

Resultatet er blitt at velgerne som har vært hardest rammet av åpenheten, som følge av utflagging av arbeidsplasser, lavlønnskonkurranse og arbeidsmigrasjon, har vendt seg mot proteksjonistiske og populistiske partier.

Globalisering ikke følge én bestemt retning. Vi må bare tenke annerledes enn dagens variant. Sentralt står synet på nasjonalstaten. Slik Dani Rodrik gjentatte ganger har poengtert, er nasjonalstaten ikke et problem, men en nødvendig forutsetning for langsiktig og stabil handel og åpenhet. Det er når handelen er utstrakt at vi trenger en sterk velferdsstat, som Rodrik har påpekt.

Slik vil alle få en del av gevinsten, samtidig som risikoen for den enkelte blir minimert. Jo mer åpen en økonomi er, jo større risikobærende evne kreves. Og fellesskapet har større risikobærende evne enn den enkelte. Med velferdsstaten blir den politiske støtten til proteksjonistiske krefter mindre, og støtten til handel blir større. En kan derfor hevde at frihandel på sikt bare er politisk stabilt dersom den er understøttet av en velferdsstat.

For å forstå dette bedre, kan vi se på oss selv. Som et lite land er Norge ekstra avhengig av handel. Vi er trolig blant landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden, og norsk eksport ligger jevnt over på om lag 40 prosent av BNP. Import pluss eksport som andel av total produksjon, også kalt handelsintensitet, har i flere tiår ligget på mellom 70 og 80 prosent av BNP.

Norge er et godt eksempel på at handel og velferdsstat går hånd i hånd. Den norske modellen har vært i en særklasse til å fordele gevinstene. Modellen har gjort oss spesielt godt rustet til handel med varer. Vi har klart å kombinere en åpen økonomi med mindre økonomiske forskjeller enn mange andre land. Den koordinerte lønnsdannelsen mellom partene i arbeidslivet har gitt arbeidstakerne sin viktige del av verdiskapingen.

For å forsvare et relativt høyt lønnsnivå, er det et kontinuerlig press for omstilling og effektivitet. Det lønner seg å investere i kapital og teknologi for arbeidsgiver, og ikke minst i kompetanse blant de ansatte, særlig blant de lavest kvalifiserte. Dette har gitt høy produktivitet. Velferdsstaten sikrer dem som mister jobbene sine. Gjennom ordninger som beskytter mot inntektsbortfall, er risikoen ved globalisering fordelt mellom arbeidstaker og staten.

Men også vi har opplevd globaliseringens utfordringer. Etter østutvidelsen av EU i 2004, med påfølgende tilbudssjokk av arbeidskraft, har vi sett et betydelig omfang av sosial dumping, svart arbeid og redusert lønnsvekst i deler av det norske arbeidsmarkedet. Den norske modellen har ikke vært like godt rustet til å takle denne bevegelsen av arbeidskraft.

Mange har pekt på bemanningsbransjens vekst som et av de største problemene med EØS. Men det er faktisk mulig å ta i bruk radikale virkemidler for å møte problemet, som for eksempel forbud i utsatte bransjer, innenfor rammen av avtalen. Det er opp til norske politikere om de vil gå så kraftig til verks.

Framover vil global kapitalflyt sannsynligvis utgjøre en større trussel for Norge. Dagens handelsavtaler og globale reguleringer er utformet for å legge best mulig til rette for kapitalflyt over landegrenser, med forventing om at investorenes gevinster vil komme fellesskapet til gode gjennom skatteinntekter og arbeidsplasser.

Samtidig utfordrer den teknologiske utviklingen måten vi i mange år har tenkt rundt skattlegging av selskaper, både fordi teknologi gjør det enklere å unndra skatt, men også fordi det er vanskeligere å fastslå hvor verdiskapingen skjer. I 2016 omsatte Google Norge offisielt for 121,7 millioner kroner.

Den reelle omsetningen anslås imidlertid å være om lag 2,5 milliarder kroner. Norske myndigheter ser lite av disse inntektene. Totalt betalte Google Norge 2,9 millioner kroner i skatt i 2016, noe som er mindre enn hva sjefen for selskapet i Norge betalte i inntektsskatt (3,3 millioner kroner).

Det er åpenbart at global kapitalflyt, kombinert med teknologiske endringer, gjør at vi må tenke nytt om skattelegging. Når både selskaper og privatpersoner i økende grad slipper unna å delta i spleiselaget, vil det på sikt undergrave skatteviljen til oss andre. I tillegg svekkes finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten av slik internasjonal skatteplanlegging.

Det er nettopp kraften i – og begrensingene ved – den nasjonale politikken Rodrik ønsker å løfte fram. Jo mer handel, jo viktigere er velferdsstaten og sterke nasjonale institusjoner som fordeler og regulerer. Så må den økonomiske fagdebatten ut av de lukkede seminarrommene. For kun ved å være tett på og nyansert, vil økonomifaget beholde sin gyldighet og funksjon.

Denne teksten ble først publisert hos Agenda Magasin.