Økonomenes nye klær

Et eventyr om hvordan forfengelighet og redsel for å dumme seg ut gjør folk blinde for virkeligheten - nå som på H.C. Andersens tid.

Det var en gang en statsminister i et lite land. Han elsket sosialøkonomiske analysemodeller. Han brydde seg lite om forholdene for folk flest: eldre, syke, elever, arbeidsgivere og arbeidstakere.

En dag fikk han besøk av to byråkrater fra finansdepartementet som sa de hadde utviklet den mest fantastiske makroøkonomiske modell. Dette var altomfattende og kunne forutsi i detalj virkningen på priser, kostnader, inflasjon, renter, sysselsetting, valutakurser og økonomiske fremtidsutsikter i mange tiår. Modellen hadde også den forunderlige egenskap at resultatene den fremkom med ble uforståelige for dem som ikke dugde i embetet sitt, eller som var utillatelig dumme.

«Det er jo en herlig modell,» tenkte statsministeren. «Hvis jeg følger den, kan jeg jo finne ut hvem det er som ikke duger i arbeidet sitt her i landet, jeg kan skjelne de kloke fra de dumme, samtidig som jeg styrer den makroøkonomiske utvikling og ikke ser meg blind på den isolerte virkningen av en budsjettendring!»

Men han var likevel litt urolig i hjertet da han kom til å tenke på at den som var dum eller ikke passet i sitt embete, ikke kunne forstå programmets virkemåte og resultatene det fremviste. Riktignok mente han at han ikke behøvde å være redd for seg selv; han ville likevel at andre skulle prøve programmet først for å være sikker «Jeg vil sende finansministeren først,» tenkte statsministeren. «Han har god forstand og ingen passer bedre i sitt embete enn han!»

«Hjelpe meg!» tenkte finansministeren og spilte øynene opp over resultatet programmet viste etter at han hadde matet noen endringer inn. «Her gir jo både avgiftslettelser og utgiftsøkninger samme virkning på inflasjonen, nemlig økning.» Men det sa han ikke. De to byråkratene spurte om det ikke var fantastisk å få vite at økte utgifter og avgiftslettelser med samme beløp ga samme press på kostnader, priser og renter. Så matet de programmet med øket bruk av penger innenlands den ene gangen, og øket bruk av penger utenlands den andre gangen. Programmet mente virkningen på presset i innenlandsøkonomien ble nøyaktig den samme, stikk i strid med all logikk og alt finansministeren hadde lært.

«Å, nei og nei!» tenkte han. «Kan det virkelig tenkes at jeg er dum? Det har jeg aldri trodd, og det må ikke noen få vite! Duger jeg kanskje ikke i mitt embete? Nei, det går ikke an at jeg forteller at jeg ikke kan forstå programmet!»

«Nå, De sier ikke noe om det?» sa den ene byråkraten.«Å, det er et fantastisk resultat! Aldeles herlig er det!» sa finansministeren. «For en logikk, og for et fantastisk planleggings- og styringsverktøy! Ja, jeg skal si til statsministeren at jeg liker dette makroøkonomiske programmet veldig godt!»

Snart sendte statsministeren helseministeren for å se hvordan kjøp av nytt og moderne utstyr til erstatning for gammelt og arbeidskraftintensivt utstyr for sykehusene ville påvirke makroøkonomien. Det gikk med ham som med finansministeren. Programmet ble matet med kjøp av utstyr som etter bagatellmessige utgifter til opplæring, doblet produksjonen til hver lege, sykepleier og hjelpepleier slik at den begrensede arbeidskraften behandlet langt flere pasienter uten noen virkning for økonomien for øvrig. «Hvis du investerer i nytt, moderne utstyr på sykehusene blir det press i økonomien, økt inflasjon, kostnadsvekst, valutakursnedgang, rentestigning og økt arbeidsledighet, viser vårt geniale program,» sa byråkratene.

«Dum er jeg ikke,» tenkte helseministeren. «Det er altså det gode embetet mitt jeg ikke duger til? Det må ingen få greie på!» Og så roste han programmet, som han ikke forsto og som viste et ubegripelig resultat, opp i skyene.

Mange i den etablerte, såkalt ansvarlige politiske og økonomiske elite, samt mediekommentatorer og lederskribenter snakket og skrev etterhvert beundrende og underdanige om det nye programmet. Og nå ville statsministeren selv forsøke det nye analyseverktøyet.

«Ja, det er praktfullt program!» sa byråkratene. «Se her, ærede statsminister! Hvis vi reduserer bensinavgiften, dieselavgiften og el-avgiften slik at en skulle tro at inflasjonen sank med 1 prosent, viser programmet at det tvert imot blir press i økonomien og økning i inflasjon, rentestigning, kostnadsvekst og økt arbeidsledighet. Hvis vi gir skattelette for å hindre et dyrt lønnsoppgjør for bedriftene, viser programmet kostnadsvekst for bedriftene og konkurser i konkurranseutsatt sektor og derved økt arbeidsledighet. Skal vi begrense kostnadsveksten for bedriftene, kan vi imidlertid øke antall dager bedriftene betaler sykepenger. Og hvis noen er så dumme at de tror at økte anslag for regelstyrte utgifter kan oppveies av økte anslag for regelstyrte skatter og avgifter som gir samme balanse, så tar de feil, viser programmet!»

Hva for noe? Slike virkninger går jo imot all sunn fornuft og logikk, tenkte statsministeren. Det er da forferdelig! Er jeg dum? Duger jeg ikke til å være statsminister? Dette var det skrekkeligste som kunne ha hendt meg! tenkte statsministeren som så benektet sin egen fornuft til fordel for lydighet og respekt for de ukjente byråkrater.

«Ja, dette er en avansert makroøkonomisk modell for de kloke i eliten!» sa statsministeren og nikket tilfreds. Hele følget han hadde med seg så og så på PC-skjermens konklusjon om press i økonomien, økt inflasjonsfare, økte kostnader, fare for økte renter og arbeidsledighet enten man reduserte skatter og avgifter, økte utgifter i utlandet eller innenlands, investerte i produktivitetsforbedrende utstyr, økte driftsutgifter i sektorer med kapasitetsreserve eller foretok fornuftige budsjettendringer som bedret situasjonen for folk flest.

I nasjonalforsamlingen forklarte statsministeren det nye programmets fortreffelighet:

«Dette nye fantastiske makroøkonomiske program og analyseverktøy oppfyller alle drømmer for enhver statsminister og finansminister. Det er så intelligent, høyttravende, innsiktsfullt, fintfølende og fantastisk at bare kloke mennesker forstår og aksepterer dets økonomiske resultater. De som ikke forstår eller stiller spørsmål med resultatene, er dumme og ubetydelige personer som ikke kan tillegges noen vekt eller betydning.

Dette programmet er slik at vi alltid kan vise at reduksjon i skatter og avgifter, samt utgifter til i seg selv fornuftige og nødvendige formål, alltid kan avvises under henvisning til at det vil medføre økt inflasjon, prisstigning, kostnadsvekst, rentestigning, arbeidsledighet og alt annet galt.»

Etter statsministerens innlegg gikk alle de som ikke ville innrømme at de ikke forsto noen ting, men som heller ikke ville bli sett på som dumme, på talerstolen.

«Å nei, hvor programmet kler finansministeren! Så praktfullt at det viser at vi må holde budsjett- rammen fra budsjettavtalen ifjor!» sa lederen for gruppen av religiøse og i midten. «Og så flott! Da kan vi som vanlig kreve et enda strammere budsjett og flere kutt!» sa den finanspolitiske talsmann for gruppen av gammeldagse.

«Programmet og modellen er jo bare tull og tøys! Det er ubrukelig og farlig for befolkningens velferd og fremtid og er egentlig en hån overfor fornuftige og selvstendig tenkende mennesker,» sa lederen for den nyeste og nest største gruppen i nasjonalforsamlingen. «Selvsagt vil reduserte avgifter senke inflasjonen og derved hindre renteoppgang. Økte investeringer i sykehusutstyr vil øke produktiviteten og kjøp av varer og tjenester i utlandet vil ikke påvirke innenlandsøkonomien og skattelette istedenfor bruttolønnsøkning vil styrke konkurranseevnen og redusere arbeidsledigheten og endringer i promillestørrelse betyr intet for makroøkonomien.»

«Nei, men hør på dette dumme medlemmet og hans gruppe som ikke forstår programmets genialitet. Han og hans folk kan vi selvsagt ikke ta hensyn til eller bry oss med,» sa statsministeren og gjentok programmets budskap om press i økonomien, overoppheting, fare for økt inflasjon og renteoppgang for det lille, ulykkelige, men rike landet hvor eliten av mediekommentatorer, folkevalgte og økonomer kom med almen tiljubling og begeistring. Men i dette lille landet ble den nyeste gruppen i nasjonalforsamlingen, som så ofte hadde sine egne forslag og talte statsministeren midt imot, nå møtt med forakt og latter fra den ansvarlige eliten av politikere, økonomer, kommentatorer og lederskribenter. Således vant bedragerne dobbelt seier.

statsbudsjettet

Mens enigheten blant politikere, økonomer og presse om at enhver økning i de offentlige utgiftene fører til inflasjon er øredøvende, har Fremskrittspartiets Carl I. Hagen i lengre tid hevdet et annet syn. Dette har inspirert ham til å vri litt på H.C. Andersens eventyr om «Keiserens nye klær».

«Det går jo

mot all

sunn

fornuft!»

«Hvor

programmet

kler finans-

ministeren»