I fleire saker i sommardebatten har økonomar gjort seg framande for folk flest. Økonomiske tankesett om klimapolitikken legg vekt på at vi får mest for pengane om CO{-2}-utsleppa vert redusert i andre land enn Noreg. Mange meiner likevel at vi må bruke ressursar på å redusere utsleppa her heime.

Mellom økonomar er eit vanleg synspunkt at styresmaktene må vise stor varsemd i omgangen med næringslivet, jamvel i selskap der staten har store aksjepostar. Ei like vanleg oppfatning i opinionen er at regjeringa har rett til å påverke strategiar for vekst og verdiskaping i selskap med statleg eigarskap.

Økonomar flest går gode for bonus og opsjonar som del av lønspakken for toppleiarar. Men når utbetalingane kjem, rykker det til i rettferdskjensla hjå alminnelege folk. I skotlina for denne meiningsbrytinga flakkar politikarane som skremde duer.

Kvar og ein av oss legg merke til korleis økonomiske analysar grip om seg – i næringslivet, i politikken, og jamvel for aktivitetar i hushaldet. Styrken ved økonomiske analysar er velkjent for politikk og samfunnsdebatt, medan innvendingar, svakheiter og manglar får mindre merksemd.