Økonomi > demokrati

Vi trenger større kommuner. Men det kommer med en lokaldemokratisk kostnad.

Kommentar

Da var fristen ute. Regjeringens store prestisjeprosjekt, kommunereformen, har hittil endt med 27 sammenslåinger. To år etter at fylkesmennene fikk i å oppdrag å igangsette prosessen, ser det ut til at antallet kommuner vil bli redusert fra 428 til 390.

Noen har fått utsettelse til høsten, men 65 prosent av kommunene har sagt de vil bestemme alene. Resten sliter med å finne en egnet partner.

Hittil har prosessen vært preget av frivillighet og dialog, med noen små økonomiske gulrøtter til de som lystrer Jan Tore Sanner. Nå er det Fylkesmannens tur til å tegne kommunekartet, før regjering og Storting skal gi sin endelige stemme. Spenningen knytter seg til om andre fase vil gi en overgang til mer toppstyring og tvang, eller om det toget er gått.

Det har vært en merkelig opplevelse å følge prosessen utenfra. Sanner har gått høyt på banen, men har verken evnet å kommunisere behovet for reform eller gitt klare styringssignaler til kommuner og fylkesmenn. Det hjalp ikke Sanner at Arbeiderpartiet, som lenge har vært tilhenger av kommunereform, bestemte seg for å si nei til tvangssammenslåinger, i det Høyre endelig hadde lagt fra seg romansen med lokaldemokratiet.

Den forsiktige framgangsmåten skyldes at kommunereform er upopulære saker. Mange knytter identiteten sin til kommunen og er redd for at en sammenslåing vil øke avstanden til både politikerne og tjenestene. Noen er også redd for at de må dele inntektene sine med den fattige nabokommunen. Mer pisk og statlig overstyring kunne skapt opprør i Kommune-Norge og sikret Senterpartiet doblet oppslutning. Men seigpiningen vi har vært vitne til, har ikke vært stort bedre.

Det måtte ikke gå på denne måten. Sanner kunne lært av sitt søsterparti i Danmark. Også de la opp til frivillighet i arbeidet med den danske kommunereformen i 2007, men forhindret motstand og trenering ved hjelp av en kløktig strategi og politisk vilje. De tilbakeholdt informasjon, ga korte tidsfrister og var fra starten krystallklare på at det kom til å bli sammenslåing, uansett. På under et år gikk Danmark fra å ha 271 til 98 kommuner. Nesten alle var «frivillige». Bør vi håpe at Sanner tar i bruk danske metoder?

Skal man tro dekningen i aviser som Klassekampen og Nationen finnes det knapt en eneste god grunn til å slå sammen kommuner. Så enkelt er det imidlertid ikke. Mange norske kommuner er for små. De er dyre og drives mindre profesjonelt, de sliter med samordningsproblemer og er for små til å opprettholde tilstrekkelig kvalitet på en rekke av tjenestene de tilbyr, som barnevern, spesialundervisning, skoletilbudet og psykisk helsearbeid (se Lars-Erik Borges kapittel i boka «Kommunereform i perspektiv», Fagbokforlaget 2016).

Erfaringene fra både Danmark og Finland viser betydelige økonomiske gevinster ved sammenslåinger. Kommunene som slo seg sammen har fått bedre økonomistyring enn de hadde før og styres bedre enn kommunene som ikke slo seg sammen.

Siden én kommune ikke trenger samme administrasjon som tre eller fire, har den danske kommunereformen også gitt betydelige innsparingseffekter. Innsparingene i kroner og øre utgjør 10 prosent av de samlede utgiftene som går til administrasjon i kommunene det gjelder. Det er penger som er blitt brukt til et bedre barnevern, sysselsetting og sosialhjelp (se pdf).

Her hjemme beregnet SSB i 2002 at en minstestørrelse på 5000 personer i en kommune vil redusere kommunenes samlede utgifter med 2,4 prosent.

Det som derimot bør bekymre oss, er at erfaringene både fra Norge og andre land tyder på at det er en avveining mellom økonomi og styringsevne på den ene siden og demokrati på den andre.

Befolkningen i små kommuner er på flere indikatorer mer fornøyd og føler at de har større greie på hva som skjer i lokalpolitikken enn befolkningen i større kommuner.

Fra Danmark ser vi at spesielt de som opplevde størst endring i kommunestørrelse, etter reformen, opplever at distansen til politikerne øker. Og som følge av profesjonaliseringen av lokalforvaltningen føler flere lokalpolitikere at de har mistet innflytelse (se pdf, fra side 20). Dette er momenter som Sanner notorisk skyver under teppet, men her har den verdikonservative fløyen i Høyre et poeng.

Så hva bør vi velge, demokrati eller styringsevne? Et håp er at avveiningen ikke er så alvorlig, som den kan se ut til. Erfaringene fra Danmark viser at folk tilpasser seg en ny virkelighet og blir mer fornøyde med lokaldemokratiet med årene. Lokalpolitikerne opplever også totalt sett å få større makt siden de har fått flere oppgaver, slik også norske kommuner er lovet.

Akkurat det bør tilhengerne av status quo merke seg. I Finland, hvor de nasjonale politikerne har gitt opp sammenslåing, tapper de heller kommunene for arbeid og gi mer makt til det regionale nivå (se Siv Sandbergs kapittel i «Kommunereform i perspektiv») . Det kan bli veien også i Norge. Det gir ikke mer lokaldemokrati.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.