Økonomien har skylda

Etniske grupper i Makedonia tror på alle rykter som passer inn i negative stereotype oppfatninger av motstanderen.

Tradisjonen med å skylde på andre er i Makedonia mer enn en nasjonal hobby; den er blitt et symbol på den etniske splittelsen som går gjennom vårt land. Mange mennesker utnytter den politiske krisen vi er inne i ved å skylde på andre, og denne syndebukkulturen har utviklet seg i en klar etnisk retning. Etniske makedoniere har en tendens til å legge skylda på etniske albanere - som gir igjen med samme mynt. Mistroen som før karakteriserte forholdet mellom oss, er blitt til sinne og forvirring. De forskjellige etniske gruppene er rede til å tro på ethvert rykte som passer inn når det gjelder negative stereotype oppfatninger av motstanderen. Og ellers skylder alle på Vesten.

Albanerne mener at de ikke har full tilgang til statsinstitusjonene, og at de nektes en karriere i statsforvaltningen, som er en stor arbeidsgiver, og i politiet. Denne følelsen av å bli skjøvet til side på det profesjonelle plan, fører til mistro mot hele statsmakten og en følelse av at staten ikke representerer dem. Det fører igjen til mistro fra statens side, og en oppfatning av albanere som illojale. To albanske partier er representert i den nye regjeringen som ble utnevnt sist søndag, og det er fra før av flere albanske ambassadører i Makedonias diplomatkorps. Men dette blir bare symbolikk så lenge befolkningsgruppene de representerer, fortsatt marginaliseres når det gjelder helse, utdanning og muligheter for arbeid. Albanske statsråder leder justis- og sosialdepartementet, økonomi- og kommunaldepartementet, men ikke utenriks- eller finansdepartementet. Det er den samme fordelingen av departementer som i den tidligere regjeringen.

Den makedonske majoriteten stoler ikke på minoriteten når det gjelder nasjonal sikkerhet på høyeste nivå. Problemstillingen blir for tiden hensynsløst utnyttet av krefter som ønsker å rokke ved stabiliteten i vårt demokrati.

Den faktiske utestengningen av albanere fra profesjonene og forretningslivet oppmuntrer dem til å konsentrere seg om alternative områder som detaljhandel og mindre foretak, eller småbruk i landbruksnæringen. I dagens økonomiske klima er det uhyre vanskelig å drive lønnsomt på disse områdene. Etter hvert som økonomien forverres, øker også den uoffisielle, svarte økonomien, der narkotika, prostitusjon og våpenhandel står i fokus. Alt dette blir forbundet med den albanske delen av samfunnet og forsterker samtidig majoritetens stereotype oppfatning av albanerne.

Det var ikke tilfeldig at årets første voldsutbrudd fant sted i landsbyen Tanusevce, nær grensen til Kosovo. Innbyggerne der har ingen farbar vei til Skopje. De har heller ikke mange jobbmuligheter på hjemstedet. Da gjenstår bare smugling, både til Serbia og Kosovo og tilbake til Makedonia.

Det ligger en merkelig moral i dette at mange fattige makedoniere lever av det som er kjent som «moralsk» smugling av produkter som alkohol, bensin, klær og forbruksvarer. Denne utviklingen skjedde mens FNs sanksjoner mot Serbia var i kraft i 90-åra og har fortsatt siden. I Bulgaria og Tyrkia koster disse varene en tredjedel av prisen, og man kan hver dag se busser fra Istanbul som ankommer Skopje med passasjerer fullastet med varer som skal selges på markedsplassen.

Historiene går om eselkaravaner som regelmessig krysser grensen i fjellene inn til Serbia lastet med bensinkanner, noen ganger til og med uten førere, ettersom eslene kjenner veien. Men smuglerne må ikke glemme å feste 50 tyske mark til ledereselet for å sikre trygg passasje gjennom tollen.

Sigaretter produsert i Makedonia blir eksportert tollfritt til Serbia, og så smuglet tilbake inn i landet - for å selges av tuskhandlere på markedsplassen.

Regjeringen godtar geskjeften fordi det gir inntekter til et stort antall mennesker som ellers ville vært arbeidsløse. Skatteunndragelsen som illustreres her, har dype røtter i vår historie. Vi ble i tur og orden skattlagt av det ottomanske riket, av serberne, av det føderale Jugoslavia men aldri til fordel for oss selv. Kan du snyte skattemyndighetene og tjene nok til livets opphold, er staten villig til å overse det. I dagens situasjon spør albanerne seg hvorfor de skal betale skatt når staten ikke gir dem noe tilbake. Makedonierne på sin side lurer på hvorfor de skal betale skatt som går til for eksempel undervisning på albansk.

Det ligger mange faktorer bak dagens krisesituasjon i vårt land, men hovedårsaken er vår økonomiske krise. Virksomheten i industrien er ubønnhørlig redusert det siste tiåret til et punkt hvor mer enn 40 prosent av arbeidsstokken er uten arbeid. Tekstil- og tobakksindustrien arbeider med under 10 prosents kapasitet. Handelsnæringen led fryktelig under FNs sanksjoner mot Serbia, som er vår viktigste handelspartner, og eksporten av landbruksvarer er redusert til en brøkdel av hva den var. Folk på landsbygda og i fattige forsteder lider under en fattigdom hvor hver eneste dag er en kamp for mat og husly til familien. De har mistet alt og føler nå at det siste de har er sin identitet. Følelsen av likeverd i folket kunne opprettholdes så lenge det fantes økonomiske muligheter for alle, men etter at økonomien kollapset, har vi begynt å skylde på hverandre.

Det er to krefter i sving her, en etnisk og en økonomisk. Vi er vitne til en drift mot bevaring av etnisk identitet, mot stadig mindre enheter. Det skjer samtidig som verdensøkonomien utvikler seg motsatt, mot stadig større enheter. Respekten for menneskerettigheter krever at vi forsvarer kulturelle enheter hvor små de enn er, både i Makedonia og ellers i regionen. Samtidig skal vi utvikle en bærekraftig vekst i økonomien som vil gjøre oss i stand til å gjenopprette muligheten for et anstendig liv. I media fremstår de etniske problemene som kamper i fjellene mellom enheter fra hæren og ekstremister, men vi må se på bakgrunnen for denne situasjonen for å avdekke den sosiale urett og fattigdom som tente lunten. Uten et sunt økonomisk grunnlag i samfunnet mister vi muligheten til å ta fatt i den utfordringen det er å oppnå sosial rettferdighet.