Økonomiens grenser

Det er økonomene og deres høytalere, ikke våre politikere, som setter dagsorden i næringspolitikken.

UNION-SAKEN har fått stor oppmerksomhet - og jeg sikter til den i Skien, ikke den med Sverige. Men politikernes høylydte stemmer er nesten forstummet. I stedet setter økonomer som Erik Jacobsen, forretningsjurister (Advokat Midthjell i DN 8.8), med kommentatorer som Trygve Hegnar og Kåre Valebrokk som høytalere, dagsorden og gir oss svarene i samsvar med den «ny-liberale» økonomiske tenkning: Politikken har ikke lenger noen proaktiv rolle i økonomien. Staten skal bare gi rammebetingelser og ellers ha en velferdsrolle. Selv konkurransepolitikken står svakt dersom juristen har rett i at den nye Konkurranseloven hindrer Konkurransetilsynet i å gripe inn for å få Norske Skog til å selge Union til nye eiere. Det skjer en rettsliggjøring av det politiske systemet slik Makt- og demokratiutredningen også konkluderte. Det er åpenbart at liberalisering, avregulering, privatisering og kanskje også økt eiermakt over bedriftene har medført at rommet for politiske inngrep er snevret inn stort sett over hele verden. Men fra å fastslå dette, og til å mene at politikken dermed har abdisert eller gjøre det, er et altfor langt skritt. Virkeligheten, ikke minst i de land vi kan sammenlikne Norge med, er en kompleks «politisk økonomi». Politikk og økonomi påvirker fortsatt hverandre, blandes eller smelter sammen. Knapt noe land praktiserer full næringsnøytralitet - det prinsipp at ingen sektor eller bransje skal favoriseres gjennom statlige grep. Den økonomiske globaliseringen integrerer det nasjonale i det internasjonale nivå, men må også forholde seg til geopolitikk, kulturkollisjoner og økt vekt på regionalt samarbeid. Den øker konkurransepresset, men fører samtidig til at både politikere og markedsaktører ser på hverandre med tvisyn. Markedsaktørene vil gjerne stå fritt til å delta i det globale markedet, men tar gjerne mot de nasjonale politikernes støtte når konkurransen blir for hard. Politikerne hjelper gjerne til med globaliseringen, men vil selvsagt at den tjener nasjonale interesser og deres velgere. Slik er det og slik vil det etter alt å dømme fortsette å være.

SPØRSMÅLET ER DERFOR IKKE om politikken griper inn i økonomien. Spørsmålet er i hvilke former og for hvilke formål det skjer og bør skje. I den hjemlige debatt er det ingen helhetlig og overgripende debatt om dette. Det er nok riktig at det var valgkampen som ga oss Union-saken. Endelig brød politikerne seg. Men like sant er det at det er få blant politikernes kritikere som evner å heve debatten over den sedvanlige offensiven mot støtten til jordbruket. Norge skiller seg fra de land vi kan sammenlikne med spesielt på to punkt: staten eier en stor del av industrien, og oljen gir store ekstraordinære inntekter til staten. Ingen av de posisjonene brukes i dag aktivt til å fremme en nasjonal næringspolitikk. Når det gjelder offentlig støtte til næringslivet, skiller Norge seg ikke merkbart ut (og da holdes ikke jordbruket utenfor). Offentlig støtte omfatter ifølge FN og OECD finansiering av bedrifters forskning og utvikling, skattefordeler, forbrukersubsidier, hjelp til omstilling og distriktstøtte, tiltak for sysselsetting og miljø, og vern mot importkonkurranse og utenlandske oppkjøp. Det meste av denne støtten er regulert ved internasjonale avtaler, spesielt innen WTO, OECD og ikke minst EØS. Verden bruker til sammen over 1 trillion US dollar på subsidier, OECD-landene alene omtrent 2/3 av dette. En god del av dette er høyst diskutabel ressursbruk. Men bare noe av den får oppmerksomhet. Bør for eksempel hver eneste bilkjører i USA motta flere tusen kroner i årlige subsidier, på tross av klimakonsekvensene?

SKJEVHETEN I FOKUS er en av grunnene til at vi trenger en helhetlig diskusjon. Men det er også minst tre andre grunner. Den første er som nevnt at Norge mangler en egentlig næringspolitisk debatt og at vi derfor sliter med en sektordelt næringspolitikk. Den andre grunnen er at vår debatt, eller altså mangel på sådan, skyldes at én spesiell økonomisk tenkning om forholdet politikk - økonomi har fått hegemoni. Den «ny-liberale» økonomien står faglig sterkt i Norge. I andre samfunnsfag vil vi stort sett stadig holde på at mennesket er mer enn et «økonomisk menneske». Økonomien er til for å nå mål som ikke kan måles bare i økonomisk effektivitet. De må utformes gjennom demokratiske institusjoner og prosesser. Dét forutsetter åpenbart at vi ser kritisk på bruk av subsidier fordi de kan favorisere noen på bekostning av andre. Og som Adam Smith minnet oss om i sin tid, må vi være på vakt overfor økonomiske aktører som faller for fristelsen å samarbeide om å sette konkurransen til side.

DEN TREDJE GRUNNEN til at vi trenger en mer prinsipiell, mindre ideologisk og provinsiell debatt om temaet er den viktigste. Den bygger på den historiske erfaring som Europa gjorde før og mellom de to verdenskrigene og som er oppsummert i Karl Polanyi,s bok The Great Transformation fra 1944. I korthet sier den at den økonomiske globalisering som skjedde i det 19. århundret og som medførte en omfattende liberalisering av markeder og et sårbart finanssystem, var en viktig årsak til de dype krisene i mellom-krigstiden, Hitlers maktovertakelse og til sist en ny verdenskrig. Flere tiår forut hadde politikken valgt å trekke seg ut av økonomien med begrunnelsen at markedet kunne regulere seg selv. Keynes gjorde mye av den samme analysen og spilte en viktig rolle når det gjaldt å etablere politikk og institusjoner som la stor vekt på samfunnsmessige hensyn da etterkrigs-økonomien ble organisert på 1940-tallet. Vi vet at historien aldri helt gjentar seg, men også at vi må lære av den. Det er også viktig å minne om at Polanyi var en klar tilhenger av markedsøkonomien og bygget mye av sin argumentasjon på Adam Smith. Polanyis hovedkonklusjoner bør imidlertid stå som en kraftig tankevekker: kan troen på det selvregulerende markedet gå for langt. Er den i ferd med å gjøre det også i vår tid?

DET ER VANSKELIG å tenke tanken i et land som er preget av høykonjunktur i petroleumsnæringen. Den globale økonomien virker for tiden dobbelt gunstig for nordmenn flest. Ikke minst Kinas importbehov driver oljeprisen videre oppover, dets vareeksport driver norske forbruksvarepriser nedover og dets kapitaloverskudd holder det økende amerikanske finansunderskuddet flytende. Men vet vi at dette vil vare? Selvsagt ikke. Er vi helt sikre på at de sosiale og politiske protestene som førte til nei i folkeavstemningene i EU nylig ikke er et varsel om at Keynes og Polanyi kan få rett igjen? Hva slags situasjon oppstår dersom Kinas kurve flater ut eller EUs flate kurve fører til økt sosial uro og flere krav om politiske inngrep i økonomien? Markedsøkonomien er den beste vi har, den må stimulere nyskapning og omstilling, og privateide bedrifter er hjørnesteinene i den. Men den sikres fortsatt best gjennom å organisere kompromisser mellom økonomi og politikk. Det er i stor grad derfor perspektivet politisk økonomi er blitt et viktig fagområde internasjonalt. Det er på tide at Norge følger etter.