Økonomifagets skylapper

Førsteamanuensis ved institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo og forsker ved FAFO

For noen uker siden skrev jeg en Dagbladet-kronikk basert på en artikkel i tidsskriftet Prosa der jeg hevdet at økonomifaget bidrar til høyredreining av politikken, nasjonalt og internasjonalt. Reaksjonene både i og utenfor Dagbladets spalter har vært mange og sterke, noen konstruktive, noen ubehagelig personlige og noen ufrivillig komiske.

Ingen av bidragsyterne har imidlertid forsøkt å ta mitt samlede resonnement på alvor. Avkledd enkelte gode korrektiver, sårede følelser og ømme egoer på begge sider, står det etter min oppfatning fire spørsmål igjen å diskutere. Har samfunnsøkonomien en nyklassisk kjerne som vrir perspektivet mot høyre? Sosialiseres studentene til å tenke slik? Betyr det i så fall noe for politikken som føres? Og endelig, hvilke fremtidsutsikter finnes for et fag som er i ferd med å bli mye bredere enn det var?

En gruppe økonomer ved universitetet i Oslo vant nylig fram med sin søknad om å etablere et senter for fremragende forskning (SFF) under tittelen ESOP (Equality, Social Organization, and Performance). I de to første avsnittene av søknaden som vil utløse 100 millioner kroner skriver man blant annet følgende (min oversettelse, og mine uthevinger).

«Forestill deg at en representativ gruppe økonomer skulle bli enige om et knippe krav som må tilfredsstilles for at en økonomi skal vokse og bli rik. De nordiske landene … ville ganske så sikkert bryte med de fleste av disse kravene. De … ville ha for små lønnsforskjeller, for høye og for progressive skatter, for store offentlige sektorer for sjenerøse velferdsstater og for sterke fagforeninger. Til tross for disse ’regelbruddene’ har de i årtier gjort det ekstremt godt målt ved etablerte standarder for økonomisk framgang. … Hvordan kan dette ha seg? Har økonomifaget tatt feil?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre operasjonell definisjon av begrepet høyrevridd enn den som blir gitt av den gjengse økonom i denne søknaden. I følge Norges kanskje mest framstående økonomiske forskningsmiljø mener «representative økonomer» altså at de nordiske landene ville ha klart seg bedre økonomisk hvis de hadde hatt lavere og mindre progressive skatter, en mindre offentlig sektor, mindre generøse velferdsstater, større lønnsforskjeller og svakere fagforeninger. Et innføringskurs i nyklassisk teori gir deg argumentene de sannsynligvis sikter til når de snakker om «økonomifaget»: Skatte- og velferdsssystemene svekker insentivene for «å stå på», offentlig sektor «presser ut» privat initiativ, en stor skattefinansiert offentlig sektor gir «dødvektstap» (dette er et faglig begrep, jeg tuller ikke) i økonomien og sterke fagforeninger gjør at lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet ikke blir fleksible nok.

ESOP-søknaden har så vidt jeg har kunnet registrere ikke vakt noen sterke negative reaksjoner i det norske økonom-miljøet. Tvert i mot synes de fleste å mene – som jeg – at dette er et kjempespennende prosjekt, viktig forskning, som ikke kommer et sekund for tidlig. Hvorfor da så sterke reaksjoner når jeg sier det samme som dem?

Delvis kan det skyldes min form. Jeg har tidvis vært generell og sveipende og brukt begrep som «økonomer», «nyklassisk økonomi» «konvensjonell økonomi» om hverandre. Men dette er knapt mer upresist enn «den representative økonom» og «økonomifaget» som ESOP bruker. Sannsynligvis stikker dette dypere enn form. Jeg er redd økonomer flest, med sitt innlærte fokus på velgende individer er lite motivert til å forsøke å forstå et argument om sosialisering, kanskje særlig et sosialiseringsargument brukt på dem selv. De tenker seg kanskje at ESOPs spørsmål er et rent faglig et, som man kan forske seg fram til et nøytralt svar på?

En som jeg tror skjønner dette, er ironisk nok den samme Gaute Torsvik som beskriver min kritikk av faget som «uklar» og «lite informert.» I forordet til sin bok «menneskenatur og samfunnsstruktur» (som jeg gleder meg til å lese resten av) skriver Torsvik blant annet: «…i økonomiundervisninga… har det festa seg ein idé om at kritisk refleksjon skal kome seint …Me monterer skylappar på studentane med ein gong dei kjem inn døra…Fyrst skal ein lære faget, etter at ein har fått modellane inn i fingrane kan ein - eventuelt - ta bort skylappane og reflektera over fagets perspektiv…Går ein lengje nok med skylappar er det ein fare for at ein vert sneversynt.

Torsvik uttrykker det jeg mener bedre enn jeg greier selv! Et viktig poeng som blir tydelig med en gang vi bringer sosialisering inn i diskusjonen er at vi må skille mellom forskningsfronten og undervisningen ulike samfunnsøkonomiske miljøer tilbyr. Jeg forsøkte å gjøre dette i begge mine artikler, men det er ikke blitt oppfattet. For i det dette poenget trenger inn, blir det mindre interessant å argumentere ved å vise til at mange enkelt-økonomer og miljøer gjør faglig nybrottsarbeid på alt fra normer og altruisme, til gleden og effektiviteten som vinnes ved å fungere innenfor institusjoner som fremmer samarbeid. Jeg snakker om at en av flere mulige retninger dominerer, at en retning er hegemonisk. Skal man skyte ned den påstanden må man forholde seg til faget i stort.

Betyr dette hegemoniet noe for politikken som føres? Dette er den aller vanskeligste diskusjonen. Det er etter min oppfatning svært vanskelig å gripe slike prosesser via god empirisk forskning, men samtidig er det et alt for viktig tema til at vi kan la det ligge. Den store utfordringen blir å kartlegge og å si noe fornuftig om mekanismene som eventuelt binder intellektuelt hegemoni og politikk sammen.

Min tanke er at det kan være snakk om mekanismer som kan være operative via mange ulike institusjoner (f.eks IMF, OECD, Norges Bank, Senter for statlig økonomistyring) i komplekse samspill med politiske og økonomiske eliters interesser.

De viktigste mekanismene vil være knyttet til vinkling. Hvilke tema og problemer kommer på dagsorden, hvordan forstår man et konkret tema eller problem, og hvilke løsninger tenker man på først? Plassen tillater ikke mye utdyping her. Men la meg ta to kjappe eksempler. Når jeg med mitt nyervervede språk sier at den representative økonom har bidratt til at vi har hatt manglende intellektuell beredskap mot subprime-krise og ville opsjonsfester tenker jeg på at disse to temaene (finansregulering og lederlønninger) i den akademiske debatten har vært dominert av økonomer som har holdt på med henholdsvis en optimistisk forståelse av finansielle aktørers muligheter til å forvalte risiko (inspirert av flere av nobelprisvinneren Mertons arbeider) og et i utgangspunktet svært begrenset perspektiv på forholdet mellom styrer og toppledere (inspirert av Michael Jensen).

Jeg kunne gitt mange flere eksempler. Det finnes en hovedtendens her, og det er denne som best formidles ut og best evner å påvirke så vel det offentlige ordskiftet som konkrete avgjørelser hos reguleringsmyndigheter og besluttende styrer. Så lenge nyklassiske premisser vinner fram, bidrar dette til å skape åpninger økonomiske eliter og høyrepolitikere kan gripe. Dette er en situasjon som kan være i ferd med å endre seg. Mye av det jeg (og mine kritikere) oppfatter som den økonomiske forskningsfronten har beveget seg i en retning som er langt lettere å forene med venstrestandpunkter i politikken. Samtidig tror jeg at det alltid vil være et tidsetterslep. Uansett vil det ta tid før den delen av forskningsfronten jeg heier på påvirker utdanningsløpet og før nye tanker kommer inn i så vel det offentlige ordskiftet som i premissgivende organer.