«Det er på tide at Tønseth innser at han undergraver og ødelegger for norsk kritikk og lyrikk, og at han bør overlate anmelderjobben i Dagbladet til en eller ei som ikke må bale med så mye begrepsforvirring og språkrør - i så mange år. Nå, og med en gang.»

Denne patosfylte appellen står å lese i siste nummer av tidsskriftet Vagant - som avslutning på en fem sider lang gjennomgang av litteraturkritikeren Jan Jakob Tønseths arbeid her i Dagbladet i årene 1996 og 97. Ført i pennen av Jonny Halberg - en av fire nye redaktører i dette etter hvert tradisjonsrike litteraturtidsskriftet.

• Firerbanden som nå har tatt makten i Vagants redaksjonslokaler, legger ut med et offensivt og ambisiøst redaksjonelt program - der målsetningen blant annet er å «bli mer samfunnsorientert og polemisk». Det er trolig i denne sammenheng Halbergs nedsabling av Jan Jakob Tønseths kritikergjerning skal leses. Halbergs ankepunkter er utallige, men en slags kjerneinnvending synes å være at han har vanskelig med å forstå hva Tønseth egentlig mener. Tønseth er forvirret og selvutleverende, skriver Halberg, og tilføyer: «Man ser språket hans ta hopp som verken Sirkus Merano eller 14-åringer i turn-VM gjør etter.» Dette er ifølge Halberg noe han har ergret seg over helt siden Tønseth i Morgenbladet i 1984 (!) skrev en anmeldelse med tittelen «En advarsel mot dikteren Øyvind Berg».
• Nå kan en selvsagt spørre seg hvorfor noen som helst orker å bruke så mye tid og energi som Jonny Halberg åpenbart har gjort, på å følge med i arbeidet til en kritiker man oppfatter som så lite tillitvekkende. Å antyde at det har nøye sammenheng med Halbergs eget markeringsbehov, vil selvfølgelig bare være forvirret og selvutleverende.
• La oss derfor i stedet gi Jonny Halberg rett på ett sentralt punkt: Norsk lyrikk har et formidlingsproblem. Men som så ofte tidligere får dette formidlingsproblemet feil navn og adresse. Først når forfattere av Halbergs format og tidsskrift av Vagants kvalitet selv inntar en selvstendig og forpliktende plass i den litterære offentlighet, kan diskusjonen om formidlingens problem få andre uttrykk enn rituelle økse-mord.

På samme måte som det sikkert skyldes begrepsforvirring og språkrør hvis en antyder at Halberg med sin kritikk av Tønseths språklige form inntar en autoritær posisjon, vesensfremmed fra så vel lyrikkens som det frie kritikkens stilistiske kjennetegn.