Økseskaftsvar

Gjennom hele sitt liv forble Undset en varm forsvarer av de svake

HAMSUN OG UNDSET: I sin omtale av min kronikk om Hamsun-Undset, unngår Hamsunselskapets Even Arntzen å besvare mitt direkte spørsmål til ham. Han hadde påstått i radio at Sigrid Undsets middelalderromaner manglet realisme. De var «kitschy» og «antiseptiske», «her var ingen råtne tenner osv». Jeg hevdet da at han kunne ikke ha lest mer av Kristin Lavransdatter enn det første bindet, Kransen. Der skildres nemlig den romantiske kjærligheten som realisten Undset avfeier og som i neste bind kræsjlander i virkeligheten. Jeg henviste til den grufullt realistiske scenen i «Husfrue» der Kristin føder sitt første barn, der hun krabber omkring på gulvet og vræler av smerte, og «Korsets» uhyggelige skildring av pesten. «Antiseptisk?» spurte jeg. I stedet for svar får jeg en utredning om Thomas Aquinas «som leverandør av det ideologiske tankegodset til Undset». Samt at Aquinas forfulgte de «kjettere» som hevdet at det foregikk en evig kamp «mellom lys/mørke, sjel/legeme, ånd/materie». Dette får jeg ikke til å rime, for denne «kjetterske» dualismen er jo selve kjernen i middelalderromanene: Det sto en kamp i allheimen fra tidenes morgen mellom det gode og det onde…

Deretter trekker Arntzen inn «Fortællingen om Vigaljot og Vigdis» som foregår i hedensk middelalder, en bok som utkom ikke lenge etter Undsets debut og mange år før Kristintrilogien og bøkene om Olav Audunsson. Videre bruker han min henvisning til Albert Einstein som utgangspunkt for filosofering om stream-of-consciousness-teknikken (som Hamsun skal ha tatt i bruk før Joyce og Vigrinia Woolf) via debatten om kvantefysikken etter relativitetsteorien. Einsteins uttalelse som jeg siterte dreide seg verken om kvanter eller kvarker men om menneskesinnet: «Etter at atomet ble splittet er alt forandret – uten menneskenes måte å tenke på». En uttalelse som er helt i tråd med Sigrid Undsets berømte ord om at våre hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

Det litterære program som Arntzen etterlyser er av etisk art: Å løfte frem en tidsalder da Gudstroen gjennomsyret samfunnet. Menneskene bar i seg godt og ondt den gang som nå, men de eide et åndelig perspektiv som 1930-tallets flate materialisme manglet. Der var en himmel over menneskets jordeliv.

I et innlegg 19/9 hevder Leif Hansten at Sigrid Undset som datter av en arkeolog, i motsetning til Hamsun som var autodidakt, fikk sin lærdom «servert på sølvfat". Sølvfatet forsvant imidlertid da hun var elleve år og faren døde. Seksten år gammel måtte hun slutte skolen for å hjelpe til å forsørge moren og søstrene. I mange år slet hun kontorkrakken og leste seg til sine enorme kunnskaper på egen hånd. Hun solidariserte seg like mye som Hamsun med småkårsfolket, men særlig da med de unge kvinnene i storbyen, «de fattige skjebner», kontorister og syersker. Gjennom hele sitt liv og sitt forfatterskap forble hun en varm forsvarer av de små og de svake.

HAMSUN & UNDSET: Forfatter Ebba Haslund diskuterer Sigrid Undset med Even Arntzen fra Hamsunsselskapet.