ETTERLYSER ÅPENHET: - Jeg har bestemt meg for å være åpen og snakke om pappas sykdom og død, skriver Tarjei Jensen Bech. Hans far, Skjalg Asbjørn Jensen,  tok sitt eget liv i fjor.  Foto: Avisenes Nyhetsbyrå
ETTERLYSER ÅPENHET: - Jeg har bestemt meg for å være åpen og snakke om pappas sykdom og død, skriver Tarjei Jensen Bech. Hans far, Skjalg Asbjørn Jensen,  tok sitt eget liv i fjor.  Foto: Avisenes NyhetsbyråVis mer

Debatt: Selvmord

Økt åpenhet vil gjøre det lettere for oss som er igjen etter selvmord

Kanskje mer kunnskap og mer åpenhet rundt psykisk helse kan bidra til at vi gir bedre hjelp til de som sliter psykisk.

Meninger

Helt siden tenåra var pappa deprimert. Jeg og lillebroren min var livbøyer som holdt ham oppe. Til slutt holdt selv ikke den livbøyen. Han greide til slutt ikke det å leve mer og tok sitt eget liv i mai i fjor.

I ettertida har det vært vanskelig. Vanskelig fordi det er vondt når noen du er glad i velger å avslutte livet. Vanskelig fordi du tenker at du kunne gjort og sagt mer. Vanskelig fordi det å snakke om selvmord fortsatt er tabubelagt. Vi må kunne tørre å snakke åpent om temaer som er vanskelige, slik at det kan bli litt enklere for dem som sliter psykisk – men også for oss som står igjen etter selvmord.

Jula 2015 ble faren min dårlig. Han var så dårlig at han fortalte meg midt på natta at han hadde et ønske om å dø. Han fortalte meg at han var lei av å krangle med seg selv. At han ikke taklet det å leve.

Det er selvsagt en umulig situasjon for en 24 år gammel ung mann. Jeg har ingen medisinsk kompetanse og kunne bare være til støtte for faren min.

Jeg valgte å ringe AMK. De svarte at siden faren min hadde drukket alkohol, kom de mest sannsynlig ikke til å hjelpe. Jeg kom i kontakt med en turnuslege, men ble blankt avvist og bedt om å eventuelt komme dagen etter med faren min.

Igjen satt jeg alene med en far som var suicidal, uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det føltes tungt å bli avvist av spesialisthelsetjenesten. Det føltes tungt å sitte igjen alene. Det føltes tungt å sitte igjen i håpløshet og følelsen av å ha hele verden på sine skuldrer. Jeg hadde ingen medisinsk kompetanse til å ivareta faren min, som trengte hjelp.

Fem måneder etter denne hendelsen greide pappa etter flere forsøk å ta sitt eget liv. Jeg bærer ikke noe nag til spesialisthelsetjeneste eller noen andre. Jeg er heller ikke ute etter å kritisere eller å ta noen. Jeg skriver dette innlegget i håp om mer åpenhet rundt selvmord, og belyse at det kan være behov for mer kunnskap om psykisk sykdom i spesialisthelsetjenesten.

Vi får aldri vite om faren min ville vært i live om han hadde fått hjelp den natta. Jeg er ikke så sikker på om det ville vært tilfelle, og det er heller ikke poenget. Poenget er at det ville føles litt bedre for meg som etterlatt. Jeg ville følt at faren min fikk hjelp i en akutt situasjon. I stedet sitter jeg igjen med en følelse av et helsevesen som til dels sviktet faren min og en følelse av at jeg sviktet pappa. At jeg ikke gjorde nok.

Nå er det litt for seint for alt. For seint å gi den siste klemmen. For seint å si at jeg var glad i ham. For seint å si at han var verdens beste pappa.

Kanskje mer kunnskap og mer åpenhet rundt psykisk helse kan bidra til at vi gir bedre hjelp til de som sliter psykisk. I tillegg burde man kanskje involvere pårørende mer. Det kan hende at ikke alle forteller alt, og at pårørende også kan ha informasjon som kan gjøre behandlingen bedre. I ettertid ser jeg at pappa ikke sa alt til sin psykolog. Kanskje pårørende kan bidra til at behandlingen blir enda bedre.

Jeg har bestemt meg for å være åpen og snakke om pappas sykdom og død. Først og fremst gjør jeg det for min egen del for å bearbeide sorgen, men også for å bidra til økt åpenhet om det å slite psykisk og selvmord. Økt åpenhet vil gjøre det lettere for oss som er igjen etter selvmord. Fortsatt er selvmord og psykisk sykdom et tabu.

Jeg tror pappa levde så lenge han greide. Jeg tror at større åpenhet og kanskje litt mer forståelse fra spesialisthelsetjenesten og kunnskap om psykisk sykdom kunne ha hjulpet pappa.

Vi har fortsatt en stor vei å gå for mer åpenhet og forståelse for psykisk sykdom, men også for hvordan vi ivaretar pårørende. Forhåpentligvis vil framtida være litt mer lys og litt mer enkel for dem som sliter psykisk.

Det skylder vi pappa og tusenvis av andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook