Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Økt fattigdom

Ulmende utviklingskrise krever radikal endring

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VERDEN STÅR

overfor en ulmende utviklingskrise, viser UNDPs Human Development Report 2003 som ble lagt fram i går. Mens en rekke land har vist positive utviklingstrekk de siste ti årene, avslører nye data at hele 21 land har falt på indeksen som måler nivået for menneskelig utvikling (HDI) siden 1990, og 54 land har hatt en negativ økonomisk vekst i samme periode. Hvis denne tendensen fortsetter, vil verden som helhet bare nå to av de åtte Tusenårsmålene som verdens ledere vedtok i september 2000. Tusenårsmålene sier blant annet at verdens fattigdom og sult skal halveres innen 2015, antallet mennesker med adgang til rent drikkevann skal dobles og spredningen av sykdommer som hiv/aids skal stoppes. Årsaken til at to av målene vil kunne nås, er primært positiv utvikling i verdens to mest folkerike land, Kina og India. Tall fra resten av verden avslører i mange tilfeller skremmende tilbakegang eller stagnasjon, og selv i land som har vist framgang er ulikhetene ofte store med dype lommer av fattigdom på landsbygda og blant oversette grupper av befolkningen som kvinner og etniske minoriteter.

VERDENS UTVIKLINGSKRISE

kan unngås dersom politiske ledere i fattige og rike land følger opp løftene som ble gitt på FNs Tusenårstoppmøte og som senere er bekreftet på en rekke andre internasjonale konferanser. Med Tusenårsmålene på plass har verden en historisk mulighet til å skape et internasjonalt partnerskap mellom Nord og Sør. For første gang har verdens statsledere blitt enige om en felles global agenda og prioriteringsliste i kampen mot fattigdommen og de har lovet at de skal «gjøre sitt ytterste» for å blant annet halvere fattigdommen og sult, stanse spredingen av hiv/aids, sikre grunnskoleutdanning til alle, sørge for likestilling, redusere barnedødeligheten, øke bistanden og etablere et rettferdig internasjonalt handelssystem innen 2015.

For å fremskynde framgangen verden over, presenterer årets Human Development Report et politisk rammeverk - Tusenårspakten - som skisserer hvordan Nord og Sør har et gjensidig ansvar for at målene nås: Utviklingslandene må selv innføre politiske og økonomiske reformer, men for mange land er ikke makroøkonomisk stabilitet og vekst nok til å løfte innbyggerne ut av fattigdom. Regjeringer i utviklingsland må også prioritere grunnleggende velferdsgoder som grunnskoler, helsestasjoner på landsbygda, veier, rent drikkevann og sanitet. Rike land kan på sin side bidra både økonomisk og ved å fjerne såkalte utviklingsbarrierer som eksportsubsidier. Dette gjensidige ansvaret er nøkkelen til at Tusenårsmålene skal lykkes.

MENS MÅL

1-7 slår fast hva fattige land skal prioritere i sine fattigdoms- og utviklingsstrategier, peker det åttende målet på hva som kreves av den rike delen av verden for at de første syv målene skal kunne oppnås. For å nå mål åtte foreslår Human Development Report at rike land skal avskaffe urimelige tollsatser og handelssubsidier, slette gjeld som ikke er bærekraftig, trappe opp bistanden og bedre tilgangen til teknologi. Så langt har ikke den rike delen av verden levd opp til sine forpliktelser. OECD landene bruker hvert år mer enn 300 milliarder amerikanske dollar på jordbrukssubsidier, noe som bidrar til å svekke utviklingslandenes konkurranseevne. Subsidiene betyr at ei ku i EU mottar over hundre ganger mer i støtte enn det et menneske i sørlige Afrika mottar i bistand. Samtidig er behovet for økt bistand stort, ifølge beregninger fra både FN og Verdensbanken kreves det minimum 100 milliarder dollar ekstra i bistandsmidler årlig hvis vi skal nå Tusenårsmålene, det vil si en dobling i forhold til dagens nivå.

EN REKKE

utviklingsland produserer i dag statusrapporter for hvordan landet ligger an til å nå Tusenårsmålene. Rapportene synliggjør hvor innsatsen bør intensiveres og på hvilke områder landet ligger etter eller allerede er i rute. Liknende rapporter bør også produseres av OECD-landene. I disse rapportene vil regjeringene kunne sette egne tidsfrister og planer for eksempel for hvordan bistanden skal trappes opp, gjeld skal slettes og nasjonale markeder skal åpnes for utviklingslandenes produkter. Det er gledelig at flere av de nordiske landene allerede har signalisert at de er interessert i å produsere slike rapporter.

I en globalisert verden har vi erfart at det ikke lenger bare er et lands utenrikspolitikk som har en relevans for mennesker på den andre siden av kloden. Det som normalt har vært sett på som rene innenrikspolitiske prioriteringer i rike land, har i mange sammenhenger større innvirkning på levevilkårene og utviklingen i fattige land enn den tradisjonelle utenrikspolitikken. Tusenårsmålene og nasjonale statusrapporter tvinger derfor verdens ledere til å tenke helhetlig og se på den totale effekten av politiske prioriteringer og valg. I stedet for å diskutere om det er realistisk å greie å halvere fattigdommen, må vi spørre: Hva skal til for å oppnå dette og hvem skal gjøre hva?

FOR SELV OM

Tusenårsmålene er ambisiøse, betyr ikke at de ikke er gjennomførbare. Det finnes en rekke eksempler på land som har oppnådd store framskritt i løpet av få år, fordi den politiske viljen har vært til stede og de nødvendige ressursene er skaffet til veie. Sri Lanka oppnådde blant annet å øke levealderen med hele tolv år i løpet av syv år. Botswana lykkes med å øke andelen barn i skole fra 40 prosent i 1960 til imponerende 91 prosent i 1980 og Sør Afrika har i løpet av kort tid skaffet 11 millioner innbyggere adgang til rent drikkevann.

Tusenårsmålene er derfor ikke idealistiske, de er realistiske. Og de representerer et minstemål for anstendige levekår, som ethvert menneske i verden bør ha krav på.

Verden har aldri hatt mer ressurser og kunnskap, og står derfor bedre rustet enn noen gang til å takle fattigdomsrelaterte problemer som smittsomme sykdommer, lav produktivitet og dårlig helsestell. Utfordringen ligger i å fordele best mulig de enorme ressursene vi allerede har til rådighet - til fordel for de fattigste. Det er ikke slik at verden har mislyktes i kampen mot fattigdom. Det er trolig riktigere å si at man aldri virkelig har prøvd. Tusenårsmålene har gitt oss en historisk mulighet. Nå er det opp til oss å utnytte den.