Økt innvandring mot rasisme

Norge får stadig større behov for arbeidskraft og folk i produktiv alder for å fylle ledige stillinger og balansere et økende antall eldre.

Dette gjør sitt til at økonomien presses og burde i seg selv være god nok grunn til å ta i bruk det mest effektive virkemiddel i denne sammenheng: å åpne for økt innvandring. I tillegg, og enda viktigere er det at en økt innvandring også vil kunne hjelpe oss i bekjempelse av rasisme og fremmedfiendtlighet.

Det er viktig å presisere at det her er tale om en kontrollert og begrenset økning av normal innvandring. Som et alternativ eller tillegg til den innvandringspolitikken vi fører i dag vil jeg argumentere for at vi trenger å gi rom for en styrt innvandring som i prinsippet må være åpen for alle voksne borgere fra alle verdens land.

Det er på tide å ta et oppgjør med innvandringsstoppen. I dag er det kun svært begrensede muligheter for å flytte til eller søke arbeid i Norge for å bli permanent boende her. Mulighetene finnes dels i nordisk og EØS-sammenheng og dels for spesialisert arbeidskraft. I tillegg har vi en restriktiv flyktningpolitikk. Det er ingen mulighet for utenlandske statsborgere som rett og slett bare ønsker å arbeide og leve i Norge.

Jeg tror dette gjør noe med oss, som nordmenn og som nasjon, både i forhold til oss selv og i forhold til omverdenen. I motsetning til stater som tradisjonelt erkjenner at de trenger den kulturelle og økonomiske stimulansen immigrasjon gir, er Norge så lukket at en kan få følelse av at fremmedfrykten er satt i (offentlig) system. I ytterste konsekvens kan dette til og med være med på å legitimere den norske hverdagsrasismen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men er det mulig å åpne for en kontrollert og begrenset normal innvandring til Norge? Det er faktisk det. USA har et velprøvd program for å sikre immigrasjon fra hele verden. Gjennom det såkalte Diversity Immigrant Visa Program tar USA årlig inn flere titusen immigranter med nettopp den begrunnelsen som ligger i programmets navn: For å sikre mangfold.

For virkelig å understreke motivet med å få variert innvandring, utelukker det amerikanske systemet borgere fra land som fra før har høy innvandring til USA, som f.eks. Canada, England, Polen, Mexico og Vietnam. Ellers kan folk fra de fleste av verdens øvrige land søke. De siste års tall på 55 000 arbeids- og oppholdstillatelser er jevnt fordelt på verdensdelene. Folk fra Norge kommer med (i fjor ble 42 nordmenn trukket ut) så vel som folk fra de fleste andre av verdens nærmere 200 stater. Det er til og med en øvre grense for hvor mange som kan komme fra ett enkelt land.

De eneste kravene som programmet setter til søkerne er at de skal ha utdanning tilsvarende videregående skole eller minimum to års arbeidserfaring fra et yrke som krever minst to års opplæring. Ektefelle og barn under 21 år får automatisk være med de som får komme. Søknaden om å få være med på trekningen er svært enkel og gratis. Noen enkle opplysninger skal skrives på et blankt ark og sendes inn sammen med et passbilde. De som blir trukket ut må så gjennom en mer formell prosedyre som de også må betale noe for. Ordningen er enkel og ubyråkratisk. Når de kommer til USA, finnes det ingen særskilte krav eller hjelpeprogrammer ut over det som eksisterer for alle andre. De må klare seg selv, og som immigranter flest klarer de seg godt og bidrar positivt til det samfunnet de flytter inn i.

Systemet, hvis vi skulle ta det i bruk i Norge, ville i korthet gå ut på at Stortinget hvert år måtte bestemme hvor mange immigranter Norge ser det som hensiktsmessig å åpne opp for. Som USA kunne vi også velge å utelukke enkelte nasjonaliteter som allerede er godt representert i Norge. I forhold til evt. slike begrensninger ville så alle voksne menn og kvinner som ønsker det, kunne søke om varig arbeids- og oppholdstillatelse, og dermed over tid også få rett til norsk statsborgerskap. For å sikre rettferdig utvelgelse, uten å gå i fellen med å lage nye systemer for selektiv arbeidsinnvandring eller nye, internasjonale hjelpeprogrammer, må det foretas en nøytral loddtrekning blant søkerne. Det er bare loddtrekning som både i prinsipp og praksis kan stille alle søkere likt. Derfor kalles også den amerikanske ordninge til daglig Green Card Lottery.

Fordelene med et slikt system er, som allerede antydet, mange: Symboleffekten av et slikt system for normalinnvandring ville være uhyre viktig internt i Norge. Beskyldninger om statlig rasisme ville bli gjort til skamme.I europeisk og internasjonal sammenheng ville selv en slik begrenset normal innvandring gi et sterkt budskap: «Vår restriktive grensekontroll er ikke begrunnet i frykt for andre kulturer!»Innvandringen til Norge ville bli mye mer sammensatt og representativ og by på et faktisk mangfold fra verdens land og kulturer. Ingen enkeltgruppe blir stor nok til å gi gettoeffekter. Mulighetene for god integrering i det norske samfunn vil være store.Man vil mye lettere kunne skille ut at mottak av flyktninger utelukkende er, og må være, begrunnet i å gi internasjonal beskyttelse. Flyktningpolitikken ville ikke i samme grad kunne misbrukes som arena for debatten om det flerkulturelle.Erfaringsmessig (fra USA) vil en slik ordning tiltrekke folk med mye initiativ og energi. Mange ville også komme med egen, oppspart kapital. Uansett hva slags kompetanse immigrantene har med seg når de kommer, vil en tilførsel av slik virkekraft bare kunne slå positivt ut i norsk økonomi.Dette kan også være med å regulere illegal innvandring over tid. Dels fordi en lager en legal (om svært begrenset) måte å bosette seg i Norge på, og dels fordi en vil kunne fange opp enkelte av dem som er her illegalt.Mottak av mennesker som kommer hit primært fordi de ønsker å bo og leve sammen med oss, vil kunne bli et viktig bidrag til å balansere dagens syn på utlendinger.På denne måten vil Norge som immigrasjonsnasjon også kunne nyte godt av (og få tilbake) noe av det initiativet og det mangfoldet nordmenn en gang brakte med seg til andre land den gang vi var en emigrasjonsnasjon.

Det er helt vesentlig at hvis man går inn for en slik modell må man gjøre det fullt og helt. Gjør norske velgjørenhets- og likhetsidealer at man for eksempel bringer inn behovsprøving og prioritering av særlig svake grupper osv., har denne modellen tapt allerede i utgangspunktet. Dels fordi det ville kreve et enormt byråkrati, ä la et internasjonalt sosialvesen, dels fordi det ville invitere til misbruk og korrupsjon fordi gevinsten i manges øyne ville være så høy. De fleste positive effektene som er nevnt ovenfor vil dermed forsvinne.

Det vil også bli håpløst om en ikke er villig til å gi disse immigrantene de samme plikter og rettigheter som alle andre har. En må f.eks. ikke begynne å regulere bosted etc. Da ville en med en gang være i ferd med å stigmatisere en gruppe igjen, for ikke å snakke om å bygge opp nye byråkratier.

Det melder seg naturligvis en mengde spørsmål og både prinsipielle og praktiske motforestillinger til et system som dette: Vil det f.eks. føre til at vi tapper andre land for talentfulle folk i uakseptabel grad? Vil disse nye landsmenn bare velge å bosette seg i Oslo? Risikerer vi at politikere setter dette opp mot kvoter for flyktninger? Vil ikke også dette systemet bli misbrukt? Osv.

Spørsmål og motforestillinger som dette er naturligvis høyst relevante. Mitt beste svar på det er: Så lenge USA, med sin arbeidsledighet og sine interne problemer, har klart å finne løsninger på, eller valgt å leve med, problemene dette muligens fører med seg, fordi de fortsatt ønsker å være et immigrasjonsland, må det også være mulig for oss! Er det ikke et forsøk verdt å bringe et slikt nytt, positivt element inn i debatten om det åpne og flerkulturelle Norge?