Mer dialog: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide bør få med NATO på en mindre konfliktfylt linje mot Russland. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Mer dialog: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide bør få med NATO på en mindre konfliktfylt linje mot Russland. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Geopolitikk:

Økt militær aktivitet i nordområdene øker risikoen for kriser og konflikt

Regjeringen bør jobbe for at NATO forskyver sin politikk i retning av større vekt på dialog og beroligelse, og mindre vekt på konfrontasjon og avskrekking.

Meninger

Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim-halvøya fra Ukraina 18. mars 2014 kom tilsynelatende overraskende på Vesten, og førte øyeblikkelig til at et allerede anstrengt forhold mellom de to ble ytterligere forverret.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Siden den gang har spenningen mellom partene fortsatt å øke. EU og USA har innført økonomiske og politiske sanksjoner, NATO har reagert med å utplassere flere styrker i Russlands nære utland i Europa. Russland, som er NATO militært underlegen, truer med atomvåpen.

USA har beskyldt Russland for å utplassere mellomdistanseraketter i strid med INF-avtalen, slik at de kan true mål i Vest-Europa, og president Trump har kunngjort at USA vil trekke seg fra avtalen.

Moskva har på sin side besværet seg over NATOs rakettskjold i Europa, som de mener er rettet mot Russland.

Siste omdreining i spenningsspiralen er Russlands kapring av ukrainske krigsfartøyer 25. november. De hadde forsøkt å seile inn i Azov-havet gjennom Kertch-stredet som Russland etter anneksjonen av Krim anser som russisk.

Ukraina svarte med å erklære unntakstilstand og påkalte hjelp fra NATO. Risikoen for at konflikten mellom Russland og Ukraina skal øke spenningen mellom NATO og Russland ytterligere, og spre seg, er med det blitt betydelig større, selv om jeg tror president Porosjenko kan skyte en hvit pil etter direkte militær støtte, intervensjon, fra NATO.

I bunnen av konflikten mellom Russland og Ukraina ligger Moskvas frykt for at Kiev skal orientere seg mot vest, mot NATO og EU, og konsekvensene av det for Russlands tilgang til Svartehavsflåtens base i Sevastopol, og med det, Russlands sikkerhetsinteresser i Kaukasus og Midtøsten.

Svartehavsflåten er Russlands viktigste maktinstrument i landets Midtøsten-politikk, og dessuten essensiell for forsvaret i regionen som har vært betegnet som «Russlands bløte buk». Det dreier seg om geopolitikk.

For den økte spenningen mellom Russland og Vesten skyldes ikke bare Russlands anneksjon av Krim.

En bakenforliggende årsak er at maktbalansen mellom USA og Sovjetunionen/Russland, deres kontroll over og innflytelse i Europa, som ble etablert etter 2. verdenskrig med Jaltaavtalen, ble kraftig forskjøvet i USAs favør etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Etter en innledende tøværsperiode med oppriktig håp på vestlig side om at Russland var på vei i demokratisk retning, og oppriktig håp i Kreml om at Moskva ville få innflytelse i europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk svarende til Russlands stormaktsstatus, har russisk politikk dreid seg om systematisk å redusere amerikansk, og øke russisk, innflytelse i Europa, ved å svekke eller splitte NATO – hittil med lite hell.

Om Russland f. eks. kunne få Tyrkia ut av NATO og over på russisk side ville det være en enorm triumf. NATOs kontroll over Bosporos ville være brutt. Russlands tilgang til Middelhavet med kampfartøyer i krise og krig og landets evne til å hindre amerikanske sjøstridskrefter i å trenge inn i Svartehavet ville være styrket.

Begivenhetene etter 2014 er foreløpig bare siste akt i dette dramaet. I historisk sammenheng er det fascinerende å være vitne til det som nå skjer, ikke bare i Ukraina, men også i forholdet mellom Russland og Tyrkia, og Russlands bestrebelser på å styrke sine bånd til og kontroll over sine slaviske, ortodokse kristne, brødre på Balkan.

Konsekvensene av russisk ekspansjon og tyrkisk tilbakegang og vise versa har vært et tilbakevendende tema i europeisk sikkerhetspolitikk i over 600 år, og var blant annet den direkte foranledningen til 1. verdenskrig. Geografien er konstant. Geopolitikk blir derfor ofte et tilbakevendende tema med variasjoner.

Hva betyr det for Norge? Rent allment er konsekvensene for Norge av at spenningen mellom Russland og Vesten øker, at forutsetningene for konstruktivt samarbeid med russerne om felles interesser i nordområdene blir svekket, at forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser oftere får trumfe nærings-, forsknings-, forvaltnings- og kulturpolitiske interesser.

Økt militær aktivitet i nordområdene øker risikoen for episoder som kan føre til utilsiktede kriser og konflikt. Og bryter konflikten ut et annet sted, f eks i Svartehavsregionen, vil den, gitt Nordområdenes strategiske betydning, meget raskt kunne spre seg hit.

I denne situasjonen er behovet for tillitsskapende tiltak blitt større og ikke mindre. Avskrekkingslinjen som Vesten, med USA i spissen og med Norge som «flinkeste jente i klassen», har lagt seg på er ytterst risikabel.

Det skyldes at avskrekking er et så komplekst begrep og et så upresist instrument. Avskrekking er kommunikasjon. Det dreier seg om å sende signaler om forpliktelse og engasjement. Signaler gjennom handling i like stor grad som med ord. Formålet er å blokkere for uønsket, og tilskynde ønsket, adferd fra motpartens side.

Da er det et problem at Russland og Vesten ikke forholder seg til hverandre, men til (fiende-) bilder de har skapt av hverandre. Partene feiltolker dermed systematisk signalene de mottar, og svarene de sender blir ikke forstått av motparten.

Utplassering av våpensystemer og styrker, ment som et defensivt tiltak og et signal til mottaker om bekymring, bekrefter i stedet mottakers mistanke om avsenders aggressive hensikter, og utløser mottiltak fra mottakers side som avsender feiltolker fordi han jo ikke hadde onde hensikter: en klassisk opptrappingsspiral som ofte har endt med væpnet konflikt.

NATO bør forsøke å komme tilbake til situasjonen i de første årene etter den kalde krigen, i forvissning om at det ikke finnes noen vei til permanent europeisk sikkerhet og stabilitet uten at Russland er en del av den.

Problemet er at dette ikke er på USAs agenda. Washington betrakter enhver russisk suksess i dets europapolitikk som et nederlag for USA, økt russisk innflytelse i Europa som tilsvarende svekkelse av amerikansk innflytelse, og det er uakseptabelt. Det er ikke bare i Kreml at man ligger under for nullsumstenkning.

Som medlem av NATO har Norge en plass ved bordet sammen med USA og de europeiske stormaktene Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

I stedet for å løpe etter USA bør regjeringen bruke sin innflytelse i alliansen til å bevege NATO og USA i en annen retning enn den konfrontasjonslinjen som nå råder. Bidra til at NATO forskyver sin politikk i retning av større vekt på dialog og beroligelse, mindre vekt på konfrontasjon og avskrekking, i visshet om at NATO tross alt er den sterkeste part.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.