Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

OL, fred og krig

«Olympisk idrett er på ingen måte en slags nøytral sone som er uavhengig av politiske realiteter.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De olympiske leker i München 1972 opplevde som de hittil eneste å bli utsatt for terrorhandlinger. På lekenes tolvte dag ble 11 israelske idrettsfolk drept etter angrep fra den militante arabiske geriljagruppen Svart September. Da deltakerne sto lamslåtte, var presidenten i Den internasjonale olympiske komiteen (IOK), Avery Brundage, entydig: «The Games must go on!» Uttalelsen har i ettertid fått klassikerstempel: OL skal holdes gående, nær sagt for enhver pris.

Etter terrorangrepet i New York den 11. september bomber USA (og deres allierte) Afghanistan. Salt Lake City skal arrangere vinterlekene om tre måneder, og stadig flere, særlig i Norge, spør om et land i krig virkelig kan arrangere OL. IOKs generalsekretær Carrards svar speiler imidlertid Brundages holdning. Kun en tredje verdenskrig kan forhindre arrangementet! Debattene viser at olympisk idrett på ingen måte er en slags nøytral sone som er uavhengig av politiske realiteter. Og igjen aktualiseres forholdet mellom olympiske idealer og virkelighet.

De olympiske idealer, gjengitt i de innledende «fundamentale prinsipper» i det olympiske charter, er direkte utledet fra skriveriene til IOKs grunnlegger, den franske baron Pierre de Coubertin (1863- 1937). Coubertin var redd for den stadig sterkere og til dels aggressive nasjonalismen i Europa. Hevet over snevre nasjonale og politiske interesser skulle IOK spre budskapet om vennskapsbånd mellom folk og nasjoner og virke fredsskapende i verdenssamfunnet. Coubertin ønsket å gjenreise det han oppfattet som idealene fra antikken, der det ble kunngjort våpenhvile før, under og etter de olympiske leker. Våpenhvilen der var imidlertid ikke bygd på moderne forestillinger om krig som umoral, men var en pragmatisk ordning for at deltakere og publikum skulle føle seg sikre på veien til og fra Olympia. Coubertin var også inspirert av den framvoksende europeiske fredsbevegelsen, som hadde et kraftsentrum i Paris i siste del av det nittende århundre. I framskrittets tegn skulle mennesket i den nye verden framstå som fysisk, sosialt og moralsk høyverdig. Alle konflikter skulle kunne løses uten vold. Idealene gjenspeiles i grunnprinsippene i det olympiske charter, der det blant annet heter at bevegelsens mål er å bidra til utviklingen av fredelige samfunn og en fredeligere og bedre verden som sikrer menneskelig verdighet.

Det olympiske fredsidealet har stort sett tilhørt festtalene. Med IOK-president Samaranch på 1990-tallet fikk det imidlertid sterkere fokus. Under Barcelona-OL i 1992, og med bakgrunn i krisen på Balkan, sendte IOK ut en bred appell til alle statsledere og større organisasjoner om å bidra til våpenhvile i forbindelse med olympiske arrangement. Videre regisserte president Samaranch et fredssamarbeid med FN. I 1997 vedtok generalforsamlingen med 178 av 185 stemmer en støtteerklæring til den olympiske fredstanken. I fjor etablerte IOK et eget fredssenter med base i Lausanne og symbolsk kontor i Olympia. Samaranch tok selv sjefsstolen. IOK oppnevnte styremedlemmer som skulle ha den nødvendige prominens, blant dem Joco Havelange, Boutros Boutros-Ghali, Perez de Cuellar og Ingvar Carlsson. Et arbeid som i egne øyne burde gjøre IOK til en åpenbar kandidat til Nobels fredspris.

Stimulerer IOK og olympiske arrangement til fred i verden? Er det sammenheng mellom olympiske idealer og realiteter? De fleste av oss kan skrive under på ønsket om global fred og harmoni. Samtidig viser den olympiske historien at fredstanken er såpass uforpliktende og vagt formulert at den kan anvendes politisk av alle parter i de fleste konflikter. I motsetning til andre internasjonale organisasjoner som arbeider for fredens sak, som Pugwash-bevegelsen og Leger uten grenser, mangler IOK et tydelig mål og en praksis i fredsarbeidet. Den vage, olympiske fredstanken innbyr til opportunisme.

IOK har sjelden opplevd det som et prinsipielt dilemma at arrangørlandet har vært involvert i krig. Det betyr ikke at arrangører ikke har kriget. De fleste stormakter i kolonitiden var involvert i kriger og konflikter, men det var langt hjemmefra. I eurosentrisk OL-sammenheng var dette en ikke-sak. I postkolonial tid har imidlertid slike konflikter rykket nærmere. Moskva var OL-arrangør i 1980, på samme tid drev Sovjetunionen krigføring i Afghanistan. IOK så ikke den pågående krigen som et sterkt nok hinder for et OL-arrangement. Det gjorde imidlertid USA, som sammen med 65 land, blant dem Canada, Vest-Tyskland, Norge, Kina, Japan og Kenya, bestemte seg for å boikotte lekene. Land som Storbritannia, Frankrike, Italia og Sverige markerte derimot sin idrettslige uavhengighet og deltok. At boikotten var en politisk beslutning i en av den kalde krigens kaldeste perioder, var opplagt. Like politisk var østblokkens beslutning om å si et slags takk for sist, da USA og Los Angeles skulle arrangere lekene fire år seinere. USAs invasjon av den karibiske øystaten Grenada seinhøstes 1983 hadde gitt de fraværende det påskuddet de trengte. Denne boikotten ble tallmessig mindre, men idrettslig merkbar da Sovjet, DDR og Cuba sammen med andre satellittstater uteble.

Spørsmål om forholdet mellom olympiske arrangement og fredstanken har også dukket opp uten at arrangørene har vært i krig. Lekene i Tyskland i 1936 var kontroversielle for mange, men ikke for IOKs høyeste sirkler. Amerikanske jøder og norske arbeideridrettsledere var blant de fremste boikottforkjemperne, uten å vinne fram. Igjen ble det vist til at idrett ikke skulle være politikk. Deltakere reiste til Garmisch og Berlin, bare for å finne ut at de deltok i de mest politiske lekene som noen gang er blitt arrangert. Som takk for de «vellykkede» lekene startet representanter for det tyske regimet en kampanje for å få fredsprisen til Pierre de Coubertin - på sikt et noe kompromitterende initiativ. Det endte med at en helt annen og mindre populær person i det daværende Tyskland fikk prisen, nemlig Carl von Ossietzky.

I 1956 diskuterte en i Vest-Europa om det var riktig å møte Sovjet på idrettsbanen etter invasjonen i Ungarn. Tre land lot være å reise til Melbourne av den grunn: Nederland, Sveits og Spania. I andre deler av verden var en annen konflikt vel så viktig; Suez-krisen og Israels anneksjon av Sinaihalvøya førte til at Egypt, Libanon og Irak holdt seg hjemme. I 1968 hadde det daværende regimet i Mexico slaktet ned hundrevis av demonstrerende studenter i månedene før OL. Lekene gikk som planlagt og ble i stedet det store utstillingsvinduet for Afrika og Black Power på idrettsbanen.

Den olympiske bevegelse skal kjempe for forbrødring og forsøstring over landegrensene, humanitet og fred. Prinsipielt sett, og gjennom en bokstavtro lesing av det olympiske charter - som Gerhard Heiberg kom i skade for å gjøre - kan det argumenteres for at så lenge USA fører krig mot Taliban og Afghanistan, vil et Salt Lake-arrangement stride mot idealene. Men hvis det er noe historien viser oss, så er det at vage og utopiske olympiske ideal ligger åpne for manipulering. Så også i dag: Krigen i Afghanistan er egentlig ikke en krig. I en konfliktsituasjon som nå trenger verden olympiske arrangement mer enn noensinne. Slike argumenter vil kunne få status som offisiell begrunnelse nettopp fordi den brede alliansen mot Taliban-regimet i Afghanistan også bestemmer i IOK. Dersom terrorkrigen ikke eskalerer radikalt, er sannsynligheten for at IOK skal avlyse lekene i Salt Lake City minimal. For det er i idrettspolitikk som i politikken for øvrig: De sterkeste dikterer moralen!

Hele Norges coronakart