GULLVINNER: Øystein Bråten i aksjon da han tok OL-gull i friski slopestyle forrige søndag.


Foto: Erik Johansen / NTB scanpix
GULLVINNER: Øystein Bråten i aksjon da han tok OL-gull i friski slopestyle forrige søndag. Foto: Erik Johansen / NTB scanpixVis mer

OL i Pyeongchang:

OL-gullet – en hyllest til leken

Da Øystein Bråten danset og spant seg ned til OL-gull i slopestyle var det leken på snø tatt til det aller ypperste nivået. Men det var fortsatt lek.

Meninger

– Den som leker mest, blir best, sier Mikkel Berg. Han er en pioner innen freeski og var en av dem som sørget for at denne aktiviteten ble satt i system i Norges Skiforbund.

– Idretten har fanget opp leken, ikke for å legge bånd på den, men tvert imot for å gi leken og den lekne lekende best mulige forutsetninger for å lykkes med det aller morsomste han eller hun vet, sier Berg.

For selv om Øystein Bråten nå kan kalle seg olympisk mester, er han først og fremst den ypperste representanten for den selvdrevne, egenorganiserte idretten hjulpet fram av det organiserte.

Det er «trampolinegenerasjonen» som tar med seg ferdighetene ut i snøen. Det er utøvere som bruker like mye tid på sin idrett som andre toppidrettsutøvere, men som kanskje likevel skiller seg (litt) ut.

– Det viktigste er mestring, stadig utvikling av nye triks og ferdigheter – ikke for å bli best for andre, men for seg selv, forklarer Berg.

– Utøverne har lyst til å leke på ski, til å mestre og til å teste egne grenser. Så vil de gjerne vise fram det de kan.

Det er ikke mulig å peke på en enkelt årsak til at Øystein Bråten står på toppen av seierspallen i Pyeongchang, men summen av hans liv, hans talent og hans erfaringer har gjort ham til klodens beste akkurat nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han hadde en snowboardkjørende storebror som ble proff og et internasjonalt twin tip-ikon i nabobygda. Snowboard og twin tip deler mye av den samme kulturen og mye av de samme forutsetningene.

Med storebror Gjermund og Andreas Håtveit som forbilder og inspirasjonskilder, var veien kanskje kortere fra Øystein Bråtens selvbygde treningsarenaer på låven og på gården på Torpo enn for andre, men det i seg selv holder ikke. Øystein Bråten har fått ut sitt potensial gjennom mye hardt arbeid over lang tid.

– Bråten har lykkes fordi han har terpet enormt på detaljer og har vært masse på ski, hevder tidligere sportssjef for freeski Christopher Frankum.

For at alle timene i bakken, med lek og forsøk på mestring skal gi det aller beste resultatet, må utøverne få støtte og hjelp fra det organiserte.

– Vår jobb må være å bygge rundt utøveren, ikke for å styre, men for å bidra til best mulige forutsetninger for å lykkes. Vi må lage gode lekeplasser – anlegg, samlinger og konkurranser som innbyr til utvikling og stadig mestring. Vi må hjelpe utøverne til minst mulig risiko for skader, og vi må gi teknisk hjelp slik at utvikling mot stadig vanskeligere triks og stadig bedre ferdigheter blir best mulig. Utøverne må ikke føle seg organisert, men organisasjonen må ta vare på dem, forklarer Mikkel Berg.

– I Heming Adrenalin er det nå inntaksstopp, så populært er det. Vi ser på oss selv som en «ungdomsklubb på ski og barmark» der utøverne kan utfolde seg innenfor trygge rammer og klare grenser.

Gode utøvere må ha konkurranser for å vise seg fram. Den organiserte idretten må sørge for det, rimelige arrangementer som også er katalysatorer for fortsatt utvikling. For den organiserte idretten gjelder det å sette leken i system. For å bli best mulig, for å kunne vise veien videre for de andre, må også de som leker få rammene for leken utvidet og sikret av organisasjonen.

Begrepene egenorganisert og organisert idrett blir litt meningsløse. Ingen skal være i tvil om at Øystein Bråten driver stor idrett, men for ham og hans venner i bakken er det fortsatt leken som er viktigst, det er egenmotivasjonen som har sørget for at de er der de er i dag.

Som for snowboard og som for klatring, som for alle idretter – idretten fanger opp leken. Gjennom å bygge rammene for utvikling rundt utøveren, er organisasjonen en katalysator for utviklingen. Derfor gir samspillet mellom den lekende utøveren og organisasjonen OL-gull – også i slopestyle.

I New York Times skriver de uforstående om et fellesskap i det norske alpinlandslaget som har «drittsekk-forbud», felles måltider uten mobiltelefoner, som deler rom og kanskje seng, og har capsfri-sone mens man spiser. I Wall Street Journal forteller toppidrettssjefen om Idrettens barnerettigheter og Barneidrettsbestemmelsene som et norsk konkurransefortrinn i OL til vantro journalister.

På Tåsen i Oslo forteller en kvinne om teknikkurs for foreldre i Lyn Ski mens barna trente, for fem år siden. Instruktøren var en teknisk avansert, pedagogisk dyktig ung mann som het Simen – på dugnad for klubben sin før han i år ble dobbelt olympisk mester i langrenn.

På den vind- og regnutsatte Slåtthaug kunstisbane i Fana gråter ildsjel og leder Hans Dankertsen i glede over at klubben, banen og miljøet har hentet to gull og en bronse på skøyter og er blitt drivkraften i å gjenreise norsk skøytesport.

Slik er norsk idrett. Bygget på et fundament som handler om å beholde flest mulig utøvere akkurat der de vokser opp, evner særforbundene å tilføre kompetanse og struktur, slik at de beste av de som forblir, blir odlet til å kunne ta det siste skrittet mot toppen.

Og Olympiatoppen henter det beste ut av hver idrett, og ut av hver utøver for å kunne lære av alle – og for å kunne dele det med andre i et toppidrettsfaglig fellesskap. På den måten gjør norsk idrett nettopp det at vi ikke er så mange, til et konkurransefortrinn sammenlignet med andre nasjoner.

Fellesnevneren er fellesskapene. Det er voksne som skaper gode idrettsfellesskap for sine og andres barn i idrettslag over hele landet.

Fra disse klubbmiljøene kommer det verdensmester i friidrett fra Ulsteinvik og i svømming fra Øygarden, det kommer olympiske mestere i langrenn fra nær sagt hele landet, og på skøyter fra Fana.

Derfor kunne også en slopestyler fra Torpo – med 416 innbyggere – leke og eksperimentere med sin idrett helt fram til OL-gull og Maren fra Bøverbru – 716 innbyggere – definitivt plassere alle tidligere fordommer mot jenter på hoppski i skammekroken.

Den norske idrettsmodellen har mange fortrinn, men kanskje er det aller største at den skaper fellesskap bygget på idrettsglede som faktisk beriker et helt samfunn.